Immanuelhjemmet: Nytt gutteinternat i Pibun



Jentene dansa for gutane og vakte stor åtgaum hjå alle som såg på



Lørdag 14 mai var det åpning av nybygget, det nye gutteinternatet i den lille byen Pibun, nord øst i Thailand. Guttene på hjemmet har fått eget bygg! Jentene skal bo i den den nylig renoverte hovedbygningen. I alt gir utvidelsen plass å bo for 14 nye barn i tillegg til de 46 eksisterende barna, til de er ferdige med tolv års skolegang.

 

Thailand er kjent for sine store smil og hjertelige mennesker. Det er et flott ferieland med garantert temperatur. Bankoks nye boligområder og skyskrapere skryter av utsøkt design og luksus. Vi ser det på bilene; aldri i Norge har jeg sett så mye store og flotte biler!!!

Landet har også en storslått natur med store nasjonalparker og fjellområder med ville tigrer og elefanter. Men det er kanskje de endeløse rismakrene landet er mest velsignet med. Thailand er blant verdens største ris-eksportører. Lanskapet forandrer seg gjennom årstidene, og for oss nordmenn er dette et flott skue: risen blir sådd i grågule og brune lapper, oppdelt av de smale tersklene mellom hver lapp. Når regntida har satt inn spirer de irrgrønne risplantene og forandrer landskapet. Vi får nærmest en vårfornemmelse i den sterke fargen og lukt av våt jord.




Risåker i Laos, her er naturen bare vakker!!!

 

Etterhvert som risen vokser, blir jordene omdannet til sore bølgende dypgrønne hav som etterhvert gulner og bøyer seg av tyngden av avlingen. Da kan vi se gjenger med arbeidere etter gjeng i samarbeid for å samle inn årets grøde. På avstand ser vi bare de trekantende stråhattene, men ofte har de også finnlandshetter, for å holde den sterke strålingen ute.

Det er ikke lenger like atraktivt å ha risåkrer. Arbeidet er hardt, og det blir ikke allverdens inntekter av det. Mange, og særlig de yngre søker lykken i storbyen Bangkok med hardt arbeid på fabrikkene eller ”lett-tjente” penger i Bangkoks utelivet.



Uten utdanning eller ferdig skolegang er valgmulighetene ofte begrenset. Barna blir ofte værende igjen på landsbygda hos bestefedre til det er deres tur å reise ut. Selv om det er få som har egne drømmer for framtiden, lever de ofte i et drømmeland om ”prinsen” eller om storgevinsten i ukas loddtrekning. Det er så ”lite” de selv kan gjøre for å bedre framtiden.



Høyere utdanning for skoleflinke fattige barn fra landsbygda

For vel 20 år siden startet det danske misjonærparet Rut og Peder Jørgensen et arbeid for å hjelpe noen få fattige barn til høyere utdanning. De første fikk støtte til å bo i Buddhist templet sammen med munkene. Etter hvert ble behovet for flere plasser så tydelig at Det Norske Misjonsselskap bestemte seg for å støtte misjonæren med bygging av et internat.


Siden har Det Norske misjonsselskap gjennom mer enn 20 år støttet arbeidet og hatt mange misjonærer i dette området. Ikke få nordmenn har blitt grepet av sangen og kjærligheten det har møtt ved besøk på dette hjemmet.

Dette har ikke bare vært en institusjon, men et hjem for mange mange barn i 6 viktige år i oppveksten.

Immanuel hjemmet ble bygd og siden blitt drevet i 20 år, for å gi skoleflinke barn, gutter og særlig jenter, fra de fattigste familiene i området, en mulighet til høyere utdanning.

De siste årene har det bodd mellom 40 og 50 barn ved hjemmet. De fleste av dem har bodd der fra 7. klasse til 12. klasse.



Behov for utvidelse av hjemmet

Det har lenge vært ønskelig å utvide hjemmet. Myndighetene har ved sine institusjoner krevd at gutter og jenter skal separeres i to bygg. Selv om det ikke har vært et krav for private hjem, har Immanuelhjemmet funnet ut at tiden også var inne for en slik løsning her. Samtidig gir det en mulighet for utvidelse...




Ledende håntverker var mer positiv til forslag enn han her ser ut til. Hadde flott samarbeid, og det han hadde ansvar for, var alltid bra.

 

Arbeidet med det nye bygget startet for litt over ett år siden. Jeg har vært så heldig å få være med under byggingen som faglig rådgiver. Det har vært utrolig spennende å følge med «Thai» tenkemåte på bygging. Vi i Norge er opptatt av kvalitet og levetid, for ikke å snakke om isolasjonstykkelsen i veggene. Ei fin ytre er ofte hovedmålet i Thailand. Et normalt bygg varer 20-30 år.

Jeg var derfor svært positivt overrasket over kvaliteten på det 20 år gamle hovedbygget. Det var malerslitt, og det hadde store vannlekkasjer. Men da bygget ble repparert og malt utvendig og innvendig, viste det en kvalitet som gjerne står nye 20-30 år. Mulig at dette ikke er interessant for folk flest, men for en ingeniør er dette som den nydeligste sang.

Innvielse av nytt gutteintenat

Lørdag 14 mai var det åpning av nybygget, det nye gutteinternatet i den lille byen Pibun, nord øst i Thailand. Guttene på hjemmet har fått eget bygg. Jentene skal bo i den den nylig renoverte hovedbygningen. I alt gir utvidelsen plass å bo for 14 nye barn til de er ferdige med tolv års skolegang. Pengene for den nye bygningen - ca kr 500.000 – er i hovedsak samlet inn av misjonsvenner i Danmark de siste to - tre år ved hjelp av små og store bidrag fra venner og bekjente - og noen ganger også fra anonyme givere.

Belønning var stor.

Biskop Visanukorn Upama fra den lutherske evangeliske kirke i Thailand sammenlignet denne investeringen med den barmhjertige samaritan. Andre, bl.a skoledirektøren for distriktet, understrekte hvor viktig dette hjemmet var i kampen mot fattigdom i regionen.



Tidligere studenter som kom tilbake til feiringen

 Det var mange hedersgjester ved åpningen av internatet. Den store belønningen for de fremmøtte, var å møte over tjue av de gamle elevene som hadde tatt seg tid til å reise tilbake til Pibun.

Det var rørende å se møtet mellom de første barna på hjemmet og de første misjonærene, og kanskje – og se dem hilse, kanskje for siste gang i dette livet - deres elskede nå så gamle «foreldre», Peder og Rut Jørgensen, som de refererer til som "far" og "mor".



Rut og Peder sammen med tidligere studenter



En av de gamle elevene Kowech Thongthep, var blant de første studentene som bodde på Immanuelhjemmet. Han sa i sin tale at det hadde gitt ham muligheten til å bli lege, og i dag er han tilbake som leder for en helsestasjon i et distrikt ikke langt fra Pibun. Han viste dagens studenter hvilket privilegium det var for dem å få denne sjansen. Etterpå gikk han bort og klemte «far» og deretter «mor».

Kowech Thongthep kom fra en fattig familie på landsbygda. Nå er han doktor.

Takken går videre til alle som har vært med å gi disse ungdommene en framtid, men ikke bare ungdommene, men også deres familier og landsbyer har fått oppleve en kjærlighet og at noen fremmede, langt borte, har brydd seg.

17. mai feiring i Thailand

Se video fra 17. mai feiringen i Bangkok

17. mai i Thailand

Vi våknet uten salutt og horneorkester i det fjerne. Sola klarte allerede fra tidlig i dag tidlig å gjøre dette til en alle tiders is-dag. Spiser frokost og kler oss (veneter med slips og fine kjoler til etterpå.... for varmen gjør alt fuktig. Så da er det best å vente lengst mulig før en kler seg i fint og skynder seg ut i en avkjølt bil.

Alle Norske og venner av Norge var invitert til Ambasaden i Bangkok. Det er normalt en times kjøring innover i byen til ambasaden, men i dag tok det bare litt over en halvtime. Vi var ute i god tid, og fant parkering like i nærheten. Ambasaden var pyntet i rødt, hvit og blått, og med det irrgrønne gresset og trærne i amabasadehagen minnet dette mye om våren i Norge. Festkledde folk og horneorkester, gå i tog (forundrede tilskuere), taler, sang og leker for barna (tautrekking for de voksne). – Og så var det is, brus og pølser så mye vi orket, for ikke å snakke om norske laksesnitter.

Gøy, utrolig å høre så mange norske lyder og dialekter. Nå savner vi Norge, frisk luft, gjerne noe regn som kjøler ansiktet, vennene våre og ikke minst besteforeldrenes gode hender og fang.