En rusletur hjem fra språkskolen

Å gå hjem fra språkskolen er en koselig liten tur på ca 15 minutter. For noen dager siden tok jeg meg ekstra god tid og hadde kamera med meg. Her kan dere være med på en liten vandring:

Rett utenfor språkskolen vår, har en dame bruktbutikk. Denne damen er alltid blid og smilende og prater alltid med oss. Hun tilbyr oss smaksprøver av diverse matsorter. Vi har fått tilbud om banankjeks, mango, tørket fisk mm

Her er språklærerene våre iferd med å kjøre avsted på motorsyklene sine. Til venstre ser dere Tik og til Høyre Monooy. To humørfylte og herlige damer!

Mukdahans taxier ser slik ut (bildet over)! Kalles tuk-tuk.

Mopeder er praktisk fremkomstmiddel og vi ser mopeder både med 4 og 5 mennesker. Det er påbudt for sjåføren å ha hjelm, men ikke for passasjerene!

Vi har mange ganger lurt på hvorfor bredbåndet vårt går så sent..... Her er kanskje en del av svaret! Bildet over og under er på hjørnet inn mot gaten vi bor i. Et lite papayatre og åndehus. Åndehuset har de ofte utenfor husene for å sikre at åndene skal bo der istedenfor inne i huset.

Her er damen i nærbutikken vår! De lager korger i alle regnbuens farger og smiler og hilser på oss hver dag. Her får vi kjøpt isbiter, brus, kjeks, ris, sukker mm. Her har de til og med Pepsi Max! Jeg kjenner noen i Norge som liker denne brusen veldig godt, så her kan selv dere komme på besøk!!! Den eller de det gjelder vet nok selv hvem de er...

Kaldere i skyggen under en bil!

Hva gjør vi hvis ledningene henger litt? Lager noe som støtter dem opp, vel. Bildet under viser nok en grunn til at bredbåndet vårt ikke fungerer like fort i praksis som på papiret.Vannbøfler like ved huset vårt.

Vannbøfler og eukalyptusplantasje

Og så en flunka ny traktor rett før huset vårt. Mukdahan er både by og landsbygd på en gang. Akkurat passe for oss selv om vi til tider kunne ønske oss litt færre haner til naboer!

Og så er vi ved veis ende. Her bor vi! Alle tiders med litt tumleplass utendørs. Jentene syker og går på rulleskøyter utenfor.

Nå reiser vi til Bangkok på misjonærmøte 1 uke og ønsker deretter Bjørg, Steinar og Irene Stornes velkommen til Thailand 9. april. Vi gleder oss!!!

Astrid

Er dere flere misjonærer i Mukdahan?

Svaret er JA!

Vi begynner å bli en god gruppe her oppe i Nord-øst Thailand. For en tid tilbake var vi samlet i stort selskap utendørs. Marit og Satad (kollegaer) inviterte alle på helgrillet okse og gris. De feiret at arbeidet med å fullføre husene til Sørheim og Tveten var ferdig (også misjonærfamilier).

På bildet er også lokalt ansatte: husbyggere, lærere, barnehagepersonell, nylig annkommet voluntør fra Norge, hushjelper mm.

Vi er heldige her i Mukdahan: vi har nemling deilig pizza-resturant som vi kan bestille pizza rett på døren. Det gjorde vi da vi skulle ha velkomstselskap for den nye misjonærfamilien. Her er vi utenfor huset vårt og koser oss.

Her sitter to av våre kollegaer og gode hjelpere: Marit og Satad og slapper av på lasteplanet! Satad er fra Surin i Thailand (på grensa til Kambodsja) og Marit kommer fra Kristiansund.

Motorsykkelulykke

For to uker siden i dag, skjedde en trist ulykke her i Mukdahan. En av de viktigste ressurspersonene fra den lille menigheten vår døde momentant i en motorsykkelulykke. Hun skulle ut for å spise lunsj og skulle krysse en tofelts kjørebane da en bil kjørte rett på motorsykkelen med stor fart. Hun hadde med seg en passasjer på 17 år som ble hardt skadet og som også døde på sykehuset noen dager etterpå. De var 3 motorsykler i følge og en eldre søster (som vasker på språkskolen vår) var vitne til hele ulykken. For henne var det veldig vanskelig, men i dag er hun på jobb igjen og sier det går bedre. I thailand har de en annen måte å sørge på enn vi gjør i Norge. Det er vanlig at venner, familie og naboer samles hos den avdødes familie og så sørger de sammen, snakker sammen, spiser sammen og har positivt fellesskap sammen i flere dager. I dette tilfellet hadde de åpent hus i 3 dager med matservering og drikke til alle. Det er vanlig at folk i landsbyen er med å spleiser på kostnadenen og også hjelper til rent praktisk. Hver formiddag og kveld var det en slags gudstjeneste. Etterpå sitter folk rundt bord og prater. Under selve begravelsesseremonien ble jeg sittende ved siden av en ung gutt på 19 år som for en tid tilbake (oktober, tror jeg) ble en kristen i kirka vår. Den dagen han tok imot Jesus, var han på besøk i kirken for første gang. Kirken hadde besøk av Martin og Irene Cave fra IMI-kirken og Martin hadde forkynt Guds ord. Etterpå var det invitasjon til forbønn og tanten til gutten (som hadde tatt ham med til kirken), gikk frem for å ta imot Jesus. Under lunsjen etter gudstjenesten ble jeg sittende ved siden av denne litt eldre damen. Jeg så at nevøen gradvis kom nærmere og nærmere. Jeg husker jeg tenkte at han blir dratt mot noe. Sim, lederen i kirken med evangelisthjerte til tusen, så nok dette og begynte å dele evangeliet med denne gutten og en jente på 14 år. Der og da mens vi satt på matter på gulvet og spiste, tok de imot Jesus. Jenta var barnebarnet til den eldre damen. 3 mennesker fra samme familie tok imot Jesus den dagen! Gutten har vært en trofast kirkegjenger siden. Det var så herlig å se hvordan denne gutten i begravelsesseremonien så rundt seg for å hjelpe andre med å finne riktige sanger på arket. Han virket så mye mer trygg. Det virket som mye av dette var kjent for ham nå, mens denne kristne seremonien var ny for veldig mange. Han delte også av egne ark til andre. Han var opptatt av å vise meg hvor vi skulle synge. Synd at jeg ikke kan lese en eneste lyd eller ord skrevet med thai-tegn. Kjente jeg ble glad over å se denne gutten. Jeg fikk en følelse av at han holder på å få en familietilhørighet og trygghet på seg selv. Smilet sitter også løsere. Det var fint å få lov til å være med og se hvordan de her i Thailand holder sammen og har fellesskap når de har det vondt. Etter denne begravelsen i Thailand, har jeg tenkt; det er ikke alltid vi er like flinke til å stå sammen i sorgen slik de gjør her. Kanskje kan vi forandre på bitte litt av dette ved å tørre å bry oss litt mer når noen mister noen eller når noen er syke. Kanskje må vi også tørre å vise oss selv litt sårbare når vi mister noen vi er glade i eller når andre ting er vanskelige. Da tillater vi at andre kan komme litt mer inn på livene våre og få lov til å gi oss noe. Kanskje det virker lettere og tryggere der og da å sørge alene, gråte alene, men kanskje er det likevel ikke alltid bedre...

Her er gjort klart for gjester som kommer for å være sammen med familien.

Forberedelser til prosesjonen til gravplassen

Astrid

Bilder fra Juleferie 2007

Juleferie

Vi har kommet hjem til Mukdahan etter en nydelig avslappende juleferie fullstendig fri for julestress! For oss var det utrolig deilig å endelig ha en skikkelig avslappingsferie. Både våren, sommeren og høsten 2007 har vært en travel tid med mye praktisk å ordne og med mange tanker i hodet. Vi føler denne ferien ble akkurat slik vi kunne ønske det; stillhet, ro, flott strand, fellesskap med familie, bading, soling og tid til lå være sammen. Etter 6 netter ved stille sovende lille byen Bankrud, gikk veien til travle Bangkok hvor shopping stod i fokus for en del. Etter 3 netter der, syntes vi det var nok av ståk og bråk og satte oss på nattbussen til Mukdahan. Vi voksne kjenne begge på at vi var glade for at vi ikke skulle forlate dette herlige landet som vi alt har blitt så glade i. Da vi fortalte jentene at i dag skal vi reise hjem til Mukdahan, fikk vi et "jippi" fra begge jentene. De gledet seg til å komme hjem til lekene sine og Adelin sa hun gledet seg til å gå i barnehagen. Nyttårsaften Da klokken ble 6 om morgenen på nattbussen, spilte de kongesangen på bussen og folk begynte å våkne til liv. Det var et nydelig lys over rismarkene som nå står brune og tørre igjen etter rishøsten. Rundt over alt var det mennesker og landsbyer som våknet til liv. Folk varmet seg rundt bål og fyret i kjeramiske kullbrennere hvor de koker maten på. Det var en helt utrolig stemning. Vi kom til Mukdahan kl. 6.30. Så var det bare å prøve å få en tuk-tuk (En slags trehjult mopedtaxi med vogn til å sitte i). Vi spør på thai hva det koster og da kommer usikkerheten deres tilsyne og vi trodde vi kunne lese tankene deres: "hvor mye kan vi lure ut av disse hvite menneskene?" De rådførte seg seg imellom, men vi kom dem i forkjøpet og kom med et forslag. Vi kjenner prisene litt etter hvert og prisen vi sa godtok de med en gang. Vi tenkte vi måtte ha 2 tuk-tuker med all bagasjen, men alt ble stuet inn i en tuk-tuk og det var så vidt den gikk fremover den slake bakken mot huset vårt. Sjåføren fikk litt ekstra fordi han var så hjelpsom og positiv. Han ble veldig glad og sa han bodde lenger oppi gaten og dermed var en nabo. Så var vi hjemme. I Mukdahan blåste det kald vind og det var 14 grader både inne og ute. Vi var så trøtte at kvelden ble tilbrakt i all stillhet og ro her hjemme. Slutten av kvelden tilbrakte jeg og Atle sittende i sofan under 3 fleecepledd og med te-kopp i hånden for å holde varmen. Vi orket så vidt å sitte oppe til klokken ble 24 slik at vi kunne få med oss rakettene. Det var fint, men bursdagen til Kongen hadde mye flottere fyrverkeri! Etter noen dager med kjølig vær og kald vind, er vi tilbake til normalen. Nå er det ca 2o grader på natten og opp i 27 på dagen, men hele tiden har vi en vind som gjør at det ikke blir for varmt. Akkurat passelig med andra ord! Bilder fra ferien kan dere se på fremviseren (hvis alt går i orden).