Motorsykkelulykke

For to uker siden i dag, skjedde en trist ulykke her i Mukdahan. En av de viktigste ressurspersonene fra den lille menigheten vår døde momentant i en motorsykkelulykke. Hun skulle ut for å spise lunsj og skulle krysse en tofelts kjørebane da en bil kjørte rett på motorsykkelen med stor fart. Hun hadde med seg en passasjer på 17 år som ble hardt skadet og som også døde på sykehuset noen dager etterpå. De var 3 motorsykler i følge og en eldre søster (som vasker på språkskolen vår) var vitne til hele ulykken. For henne var det veldig vanskelig, men i dag er hun på jobb igjen og sier det går bedre. I thailand har de en annen måte å sørge på enn vi gjør i Norge. Det er vanlig at venner, familie og naboer samles hos den avdødes familie og så sørger de sammen, snakker sammen, spiser sammen og har positivt fellesskap sammen i flere dager. I dette tilfellet hadde de åpent hus i 3 dager med matservering og drikke til alle. Det er vanlig at folk i landsbyen er med å spleiser på kostnadenen og også hjelper til rent praktisk. Hver formiddag og kveld var det en slags gudstjeneste. Etterpå sitter folk rundt bord og prater. Under selve begravelsesseremonien ble jeg sittende ved siden av en ung gutt på 19 år som for en tid tilbake (oktober, tror jeg) ble en kristen i kirka vår. Den dagen han tok imot Jesus, var han på besøk i kirken for første gang. Kirken hadde besøk av Martin og Irene Cave fra IMI-kirken og Martin hadde forkynt Guds ord. Etterpå var det invitasjon til forbønn og tanten til gutten (som hadde tatt ham med til kirken), gikk frem for å ta imot Jesus. Under lunsjen etter gudstjenesten ble jeg sittende ved siden av denne litt eldre damen. Jeg så at nevøen gradvis kom nærmere og nærmere. Jeg husker jeg tenkte at han blir dratt mot noe. Sim, lederen i kirken med evangelisthjerte til tusen, så nok dette og begynte å dele evangeliet med denne gutten og en jente på 14 år. Der og da mens vi satt på matter på gulvet og spiste, tok de imot Jesus. Jenta var barnebarnet til den eldre damen. 3 mennesker fra samme familie tok imot Jesus den dagen! Gutten har vært en trofast kirkegjenger siden. Det var så herlig å se hvordan denne gutten i begravelsesseremonien så rundt seg for å hjelpe andre med å finne riktige sanger på arket. Han virket så mye mer trygg. Det virket som mye av dette var kjent for ham nå, mens denne kristne seremonien var ny for veldig mange. Han delte også av egne ark til andre. Han var opptatt av å vise meg hvor vi skulle synge. Synd at jeg ikke kan lese en eneste lyd eller ord skrevet med thai-tegn. Kjente jeg ble glad over å se denne gutten. Jeg fikk en følelse av at han holder på å få en familietilhørighet og trygghet på seg selv. Smilet sitter også løsere. Det var fint å få lov til å være med og se hvordan de her i Thailand holder sammen og har fellesskap når de har det vondt. Etter denne begravelsen i Thailand, har jeg tenkt; det er ikke alltid vi er like flinke til å stå sammen i sorgen slik de gjør her. Kanskje kan vi forandre på bitte litt av dette ved å tørre å bry oss litt mer når noen mister noen eller når noen er syke. Kanskje må vi også tørre å vise oss selv litt sårbare når vi mister noen vi er glade i eller når andre ting er vanskelige. Da tillater vi at andre kan komme litt mer inn på livene våre og få lov til å gi oss noe. Kanskje det virker lettere og tryggere der og da å sørge alene, gråte alene, men kanskje er det likevel ikke alltid bedre...

Her er gjort klart for gjester som kommer for å være sammen med familien.

Forberedelser til prosesjonen til gravplassen

Astrid