Guds godhet

En spesiell dag for adjan Onjan

Selv om de i Thailand alltid omtaler prester med adjan foran, velger jeg å skrive denne historien uten titler, for å gjøre historien enklere for nordmenn å følge. Selv blir jeg også friere og kan skrive mer fritt.

Onjan er prest i Phibun kirke og leder for diakoniavdelingen i kirka. På onsdag hadde vi møte i Aids support center og Onjan skulle delta for første gang.

Denne dagen hadde det skjedd noe helt fantastisk i livet til Onjan og han klarte nesten ikke snakke om annet.

Onjan husker at han var en gutt på rundt 8-10 år da den ca 10 år eldre broren reiste avsted for å jobbe. Onjan og broren hadde felles mor, men ulik far. Etter at han reiste, var det ikke noen som hørte fra ham. De ha forgjeves prøvd å finne ham eller dokumentasjon om hva som skjedde. Nå er det 40 år siden...

Onjan ble en kristen i 18-19-årsalderen. Han husker at en av de viktigste bønnene for ham i den tiden, var at han en gang skulle finne broren sin og få treffe ham igjen. Senere konkluderte familien med at han måtte være død. Ikke bare regnet de ham som død, men en minnesermoni har blitt holdt... Så skjer det noe som ingen hadde tenkt skulle skje:

På tirsdag fikk Onjan brev om at broren levde! Han sa det var sikkert og bekreftet.

Broren er nå over 60 år og det er mer enn 40 år siden de så hverandre sist. Den dagen vitnet Onjan om Guds trofasthet og godhet. Onjan ville gjerne dele sin historie. Historien er forhåpentligvis ikke over med dette. Onjan ventet på at broren skal kontakte ham. Så var telefonkontakten der. Onjan fikk snakket med broren han ikke hadde sett på 40 år. Så viser det seg at broren også har en familie og onjan har blitt onkel til flere og har også snakket med noen av disse. Nå prøver de å få til en tur hvor de kan møtes. Jeg gleder meg til å høre fortsettelsen. Mange ubesvarte spørsmål ligger på lur, men det som for Onjan var sterkest den dagen, var Guds godhet og at han ikke hadde glemt bønnen han hadde for mange år siden. Guds godhet! Guds trofasthet!

Hjemmebesøk

Hverdagen min i Aids support center i Bangkok er givende og jeg føler jeg er på rett plass. Det gir meg så mye å møte enkeltmennesker.

I går var jeg med thai-kollegaer og en misjonær fra Hong Kong, på hjemmebesøk hos en eldre dame som er HIV-smittet. Hun har fått sukkersyke og er blitt blind. Hun satt på verandaen og ventet på oss da vi kom. Hun måtte kjenne på hånden min og holdt den fast. Ville liksom ikke slippe. Plutselig snakket hun i vei på engelsk til meg. Hun hadde vært hushjelp i Singapore og snakket engelsk. Sa hun holdt på å glemme engelsken. På den måten fikk hun også sagt ting som hun ikke ville at slektnignene skulle høre. Privatliv er ikke alltid så enkelt å få i Thailand.

Damen vi besøkte er en kristen dame som har flyttet bort fra slummen i Bangkok for å bo hos slektninger på landet. Det som er vanskelig, er at de andre ikke er kristne og at hun ikke kan gå i noen menighet. Hun formelig strålte da vi kom og ville helst ikke at vi skulle gå igjen. Hun fortalte gledesstrålende om hvordan hun hørte gudstjeneste på radio. Hun hadde også en gang hørt på Jehovas vitne, men kjente fort at dette ikke var det samme som vår kirke. Hun savnet menigheten.

Her er 2-åringen som ble min lille venn i går

Slektningene ble samlet for å høre Guds ord. Det var forbønn og salvelse for svigerinnen som hadde store ryggplager. En 2- åring som bor hos bestemoren var på oppdagelsesferd rundt omkring (veska mi var særdeles spenennde!) og hun fikk hele tiden høre at hun var så rampete. Alt de sa om 2-åringen var negativt. Jeg syntes det var en herlig 2-åring som hadde sunn utforskertrang. Etter hvert fant hun seg godt tilrette i fanget mitt. Bestemoren spurte om jeg ville ha henne.... Kanskje ikke så alvorlig ment, men likevel ikke uvanlig å høre i Thailand. Jeg kjenner det stikker meg langt ned i hjerterota.

Jeg kjenner en ærefrykt og glede over å få jobbe sammen med thai medarbeidere som på en så frimodig og omsorgsfull måte formidler Guds ord på. Her er det ikke noe skille mellom diakoni og forkynnelse. Det går som hånd i hanske. Det passer meg utmerket!

Før vi gikk derfra tok den eldre dama vi besøkte hver og en av oss, holdt hendene våre og velsignet oss. Hun hadde en så inderlig kjærlighet at det varmet langt inni meg. Vi skulle jo på et vis være lys for henne, men det var like mye lys som kom til oss. Det var godt å kunne gi henne en skikkelig klem.

Hun håpet vi kom snart igjen. Jeg gleder meg til neste besøk!

Astrid

En stor dag i Laos

Team-tur til Laos IMI-kirken samlet i fjor inn en halv million kroner til drikkevannsprosjekt i Laos. Er ikke dette fantastisk, folkens?!! Nå er Atle Roger sammen med Steve Bruns, Magne Hersvig og Finn Kolnes fra IMI-kirken for å se hva IMI-pengene har fått betydd for enkeltmennesker og landsbyer. I tillegg til disse 3 fra IMI, er det med to andre brennende og flotte mennesker fra Norge: - Eli Sigvor Schie, nær venn av Astrid sin familie, og som til daglig jobber i NMS region Oslo/Borg - Kurt Johnny Haaland, venn og pastor i pinsemenigheten Betania som sammen med Sokndal kirke og IMI-kirken er vår utsendermenighet. Vi er krye og glade for å være en del av et større fellesskap og dra lasset sammen. Det betyr mye å få besøk fra Norge på denne måten. Jeg har snakket på telefonen med Atle de to siste dagene og de har det helt fantastisk i Laos. Turen blir avsluttet med gudstjeneste i Vientiane på søndag. Steve Bruns fra IMI-kirken i Stavanger har skrevet rykende ferskt om turen de er på i Laos: http://imikirken.no/no/forside-54/615/en-stor-dag-i-laos/ Oppdatering på familie og flytting kommer snart. Det går litt på to hjul i svingene nå, men jentene trives godt på skolen! Astrid