Hverdagen min i Aids support center i Bangkok er givende og jeg føler jeg er på rett plass. Det gir meg så mye å møte enkeltmennesker.
I går var jeg med thai-kollegaer og en misjonær fra Hong Kong, på hjemmebesøk hos en eldre dame som er HIV-smittet. Hun har fått sukkersyke og er blitt blind. Hun satt på verandaen og ventet på oss da vi kom. Hun måtte kjenne på hånden min og holdt den fast. Ville liksom ikke slippe. Plutselig snakket hun i vei på engelsk til meg. Hun hadde vært hushjelp i Singapore og snakket engelsk. Sa hun holdt på å glemme engelsken. På den måten fikk hun også sagt ting som hun ikke ville at slektnignene skulle høre. Privatliv er ikke alltid så enkelt å få i Thailand.
Damen vi besøkte er en kristen dame som har flyttet bort fra slummen i Bangkok for å bo hos slektninger på landet. Det som er vanskelig, er at de andre ikke er kristne og at hun ikke kan gå i noen menighet. Hun formelig strålte da vi kom og ville helst ikke at vi skulle gå igjen. Hun fortalte gledesstrålende om hvordan hun hørte gudstjeneste på radio. Hun hadde også en gang hørt på Jehovas vitne, men kjente fort at dette ikke var det samme som vår kirke. Hun savnet menigheten.
Her er 2-åringen som ble min lille venn i går
Slektningene ble samlet for å høre Guds ord. Det var forbønn og salvelse for svigerinnen som hadde store ryggplager. En 2- åring som bor hos bestemoren var på oppdagelsesferd rundt omkring (veska mi var særdeles spenennde!) og hun fikk hele tiden høre at hun var så rampete. Alt de sa om 2-åringen var negativt. Jeg syntes det var en herlig 2-åring som hadde sunn utforskertrang. Etter hvert fant hun seg godt tilrette i fanget mitt. Bestemoren spurte om jeg ville ha henne.... Kanskje ikke så alvorlig ment, men likevel ikke uvanlig å høre i Thailand. Jeg kjenner det stikker meg langt ned i hjerterota.
Jeg kjenner en ærefrykt og glede over å få jobbe sammen med thai medarbeidere som på en så frimodig og omsorgsfull måte formidler Guds ord på. Her er det ikke noe skille mellom diakoni og forkynnelse. Det går som hånd i hanske. Det passer meg utmerket!
Før vi gikk derfra tok den eldre dama vi besøkte hver og en av oss, holdt hendene våre og velsignet oss. Hun hadde en så inderlig kjærlighet at det varmet langt inni meg. Vi skulle jo på et vis være lys for henne, men det var like mye lys som kom til oss. Det var godt å kunne gi henne en skikkelig klem.
Hun håpet vi kom snart igjen. Jeg gleder meg til neste besøk!
Astrid
Du gjør en viktig jobb, Astrid!
SvarSlett