Since, sweet Lord Jesus, You are the present portion of Your people, favor us us this year with such a sence of Your preciousness that from its first to its last day, we may be glad and rejoice in You.
Vi er en familie på 4 som august 2007 reiste ut som misjonærer for Det Norske Misjonsselskap. Vi er bosatt i Bangkok, Thailand. Dette er en blogg for å oppdatere familie, venner og andre interesserte om livet vårt i Thailand.
I desember i fjor fikk vi budsjekutt fra NMS i prosjektet Astrid jobber i grunnet NMS sin økonomiske situasjon. Resultatet var at vi satt igjen med 25% av forventet budsjett.
Når NMS kutter, får det konsekvenser for arbeidet vi står i. Jeg har nå i over et år jobbet i tett fellesskap med to nydelige thai-kollegaer i Aids Support Center i Bangkok.
I slutten av forige måned, hadde vi avskjedsfest for adj Suttipat som fra å være 50% pastor og 50% leder i Aids-arbeidet, nå går over i en 100% pastorstilling. Det var ikke lenger penger til å lønne to thai-arbeidere. Selv synes han det har vært krevende å jobbe to ulike plasser og arbeidsmessig tror jeg han kommer til å trives med å være pastor i full stilling. Det blir lettere å gjøre tjenesten som han er satt til.
For oss to som er igjen, er det likevel et savn at han ikke er der mer. Han har vært en omsorgsfull og god leder for oss andre. Heldigvis sees vi ofte i ulike sammenhenger og han bidrar gjerne i arbeidet når vi trenger ham.
Vi inviterte med oss brukerne våre ut for å spise for å ta en skikkelig avskjed med Suttipat.
En av brukerne sa da:
Takk for at dere så mange ganger har gjort meg "mett i hjertet"!
Syntes det var så fint å si det sånn. Thai er et rikt språk!
Jentene dansa for gutane og vakte stor åtgaum hjå alle som såg på
Lørdag 14 mai var det åpning av nybygget, det nye gutteinternatet i den lille byen Pibun, nord øst i Thailand. Guttene på hjemmet har fått eget bygg! Jentene skal bo i den den nylig renoverte hovedbygningen. I alt gir utvidelsen plass å bo for 14 nye barn i tillegg til de 46 eksisterende barna, til de er ferdige med tolv års skolegang.
Thailand er kjent for sine store smil og hjertelige mennesker. Det er et flott ferieland med garantert temperatur. Bankoks nye boligområder og skyskrapere skryter av utsøkt design og luksus. Vi ser det på bilene; aldri i Norge har jeg sett så mye store og flotte biler!!!
Landet har også en storslått natur med store nasjonalparker og fjellområder med ville tigrer og elefanter. Men det er kanskje de endeløse rismakrene landet er mest velsignet med. Thailand er blant verdens største ris-eksportører. Lanskapet forandrer seg gjennom årstidene, og for oss nordmenn er dette et flott skue: risen blir sådd i grågule og brune lapper, oppdelt av de smale tersklene mellom hver lapp. Når regntida har satt inn spirer de irrgrønne risplantene og forandrer landskapet. Vi får nærmest en vårfornemmelse i den sterke fargen og lukt av våt jord.
Risåker i Laos, her er naturen bare vakker!!!
Etterhvert som risen vokser, blir jordene omdannet til sore bølgende dypgrønne hav som etterhvert gulner og bøyer seg av tyngden av avlingen. Da kan vi se gjenger med arbeidere etter gjeng i samarbeid for å samle inn årets grøde. På avstand ser vi bare de trekantende stråhattene, men ofte har de også finnlandshetter, for å holde den sterke strålingen ute.
Det er ikke lenger like atraktivt å ha risåkrer. Arbeidet er hardt, og det blir ikke allverdens inntekter av det. Mange, og særlig de yngre søker lykken i storbyen Bangkok med hardt arbeid på fabrikkene eller ”lett-tjente” penger i Bangkoks utelivet.
Uten utdanning eller ferdig skolegang er valgmulighetene ofte begrenset. Barna blir ofte værende igjen på landsbygda hos bestefedre til det er deres tur å reise ut. Selv om det er få som har egne drømmer for framtiden, lever de ofte i et drømmeland om ”prinsen” eller om storgevinsten i ukas loddtrekning. Det er så ”lite” de selv kan gjøre for å bedre framtiden.
Høyere utdanning for skoleflinke fattige barn fra landsbygda
For vel 20 år siden startet det danske misjonærparet Rut og Peder Jørgensen et arbeid for å hjelpe noen få fattige barn til høyere utdanning. De første fikk støtte til å bo i Buddhist templet sammen med munkene. Etter hvert ble behovet for flere plasser så tydelig at Det Norske Misjonsselskap bestemte seg for å støtte misjonæren med bygging av et internat.
Siden har Det Norske misjonsselskap gjennom mer enn 20 år støttet arbeidet og hatt mange misjonærer i dette området. Ikke få nordmenn har blitt grepet av sangen og kjærligheten det har møtt ved besøk på dette hjemmet.
Dette har ikke bare vært en institusjon, men et hjem for mange mange barn i 6 viktige år i oppveksten.
Immanuel hjemmet ble bygd og siden blitt drevet i 20 år, for å gi skoleflinke barn, gutter og særlig jenter, fra de fattigste familiene i området, en mulighet til høyere utdanning.
De siste årene har det bodd mellom 40 og 50 barn ved hjemmet. De fleste av dem har bodd der fra 7. klasse til 12. klasse.
Behov for utvidelse av hjemmet
Det har lenge vært ønskelig å utvide hjemmet. Myndighetene har ved sine institusjoner krevd at gutter og jenter skal separeres i to bygg. Selv om det ikke har vært et krav for private hjem, har Immanuelhjemmet funnet ut at tiden også var inne for en slik løsning her. Samtidig gir det en mulighet for utvidelse...
Ledende håntverker var mer positiv til forslag enn han her ser ut til. Hadde flott samarbeid, og det han hadde ansvar for, var alltid bra.
Arbeidet med det nye bygget startet for litt over ett år siden. Jeg har vært så heldig å få være med under byggingen som faglig rådgiver. Det har vært utrolig spennende å følge med «Thai» tenkemåte på bygging. Vi i Norge er opptatt av kvalitet og levetid, for ikke å snakke om isolasjonstykkelsen i veggene. Ei fin ytre er ofte hovedmålet i Thailand. Et normalt bygg varer 20-30 år.
Jeg var derfor svært positivt overrasket over kvaliteten på det 20 år gamle hovedbygget. Det var malerslitt, og det hadde store vannlekkasjer. Men da bygget ble repparert og malt utvendig og innvendig, viste det en kvalitet som gjerne står nye 20-30 år. Mulig at dette ikke er interessant for folk flest, men for en ingeniør er dette som den nydeligste sang.
Innvielse av nytt gutteintenat
Lørdag 14 mai var det åpning av nybygget, det nye gutteinternatet i den lille byen Pibun, nord øst i Thailand. Guttene på hjemmet har fått eget bygg. Jentene skal bo i den den nylig renoverte hovedbygningen. I alt gir utvidelsen plass å bo for 14 nye barn til de er ferdige med tolv års skolegang. Pengene for den nye bygningen - ca kr 500.000 – er i hovedsak samlet inn av misjonsvenner i Danmark de siste to - tre år ved hjelp av små og store bidrag fra venner og bekjente - og noen ganger også fra anonyme givere.
Belønning var stor.
Biskop Visanukorn Upama fra den lutherske evangeliske kirke i Thailand sammenlignet denne investeringen med den barmhjertige samaritan. Andre, bl.a skoledirektøren for distriktet, understrekte hvor viktig dette hjemmet var i kampen mot fattigdom i regionen.
Tidligere studenter som kom tilbake til feiringen
Det var mange hedersgjester ved åpningen av internatet. Den store belønningen for de fremmøtte, var å møte over tjue av de gamle elevene som hadde tatt seg tid til å reise tilbake til Pibun.
Det var rørende å se møtet mellom de første barna på hjemmet og de første misjonærene, og kanskje – og se dem hilse, kanskje for siste gang i dette livet - deres elskede nå så gamle «foreldre», Peder og Rut Jørgensen, som de refererer til som "far" og "mor".
Rut og Peder sammen med tidligere studenter
En av de gamle elevene Kowech Thongthep, var blant de første studentene som bodde på Immanuelhjemmet. Han sa i sin tale at det hadde gitt ham muligheten til å bli lege, og i dag er han tilbake som leder for en helsestasjon i et distrikt ikke langt fra Pibun. Han viste dagens studenter hvilket privilegium det var for dem å få denne sjansen. Etterpå gikk han bort og klemte «far» og deretter «mor».
Kowech Thongthep kom fra en fattig familie på landsbygda. Nå er han doktor.
Takken går videre til alle som har vært med å gi disse ungdommene en framtid, men ikke bare ungdommene, men også deres familier og landsbyer har fått oppleve en kjærlighet og at noen fremmede, langt borte, har brydd seg.
Vi våknet uten salutt og horneorkester i det fjerne. Sola klarte allerede fra tidlig i dag tidlig å gjøre dette til en alle tiders is-dag. Spiser frokost og kler oss (veneter med slips og fine kjoler til etterpå.... for varmen gjør alt fuktig. Så da er det best å vente lengst mulig før en kler seg i fint og skynder seg ut i en avkjølt bil.
Alle Norske og venner av Norge var invitert til Ambasaden i Bangkok. Det er normalt en times kjøring innover i byen til ambasaden, men i dag tok det bare litt over en halvtime. Vi var ute i god tid, og fant parkering like i nærheten.
Ambasaden var pyntet i rødt, hvit og blått, og med det irrgrønne gresset og trærne i amabasadehagen minnet dette mye om våren i Norge. Festkledde folk og horneorkester, gå i tog (forundrede tilskuere), taler, sang og leker for barna (tautrekking for de voksne). – Og så var det is, brus og pølser så mye vi orket, for ikke å snakke om norske laksesnitter.
Gøy, utrolig å høre så mange norske lyder og dialekter. Nå savner vi Norge, frisk luft, gjerne noe regn som kjøler ansiktet, vennene våre og ikke minst besteforeldrenes gode hender og fang.
Sikkart någen heima så lure på kossen de går med Landnmark-damene på tur. De he det heilt fint, ser det ud for meg. Eg e heima me ongan, damene ude å flyge....
Fysta vego reiste di te Laos og Isaan.
Di traff venna i Laos, va i byen der me budde i tri år; Mukdahan, reiste te landsbygdo me "Betania syndagskulegutten" å te slutt te Pibun, heimen for ca 40 onga frå landsbygdo. Der va di eu på heimabesøg.
Eg ska kje skriva for møje, det får dei så he våre me sjøl gjør. men akkurat nå e di så opptatte av shopping at ingen får ti te å informera sine kjere heima.....
Regne me at Astrid komme te å fylla ud detta innlegget ittekvert, så fyll me....
Eg bare legge me någen fine bilda, så får me tru at de kjeme meir itte kvert.
Utrulig koselig med besøg av någen så e så interesserte i å sjå alt, loppebed eller lus.... di vil ha alt!!! Men pizza e nok enno favoritten, forstår eg.
Rart å tenke på at det er like eksotisk og spesielt for Thaiene at vi har epletrær i hagen som det er for oss å ha bananer. Mye avhenger av hva vi er vant med.
Nylig var jeg i Phibun på internatet. Sommerferien hadde begynt, men mange av elevene var der fortsatt. Der traff jeg en av avgangselevene i år. Jeg spurte hva han tenkte å gjøre til neste år. Han sier han ønsker å søke på lærerstudiet og håper han kommer inn på lærerskolen. Han sier hanvet inntekten ikke er den beste, men tenker at det er et sikkert yrke.
Det var også tid for å ha en avskjedsmiddag for Hald-studentene. Internatet ville "liang", noe som betyr at de ville servere en middag. Dessverre kunne ikke Ingvild være der. Tradisjonell mat på stråmatter nede ved elva ga en god ramme for måltid og fellesskap.
Jeg vil også benytte anledningen til å takke for 4 flotte Hald-jenter som har bidratt til mye positivt i Thailand dette året!
Imanuelhjemmet i Pibun, nord-øst Thailand
Ferdig med første byggetrinn på det nye gutteinternatet.
Av Atle Roger Mydland
22. november var styret for internatet samlet i Pibun. Jeg (og min far som var på besøk) kom med nattoget fra Bangkok til Ubon (ca 11 timer) og videre med privat taxi 45 min til Pibun for å "faglig" godkjenne 1. byggetrinn.
Eksisterende internat ble bygget for ca 20 år siden. Det har en solid konstruksjon.1. byggetrinn ble utført uten forsinkelser eller prisendringer. Selv om vi besiktiget arbeidet nå, når mye allerede var gjort, vil nok hovedkonklusjonen være at vi har vært heldige med firmaet og den daglige oppfølgingen. Nå skal grunnarbeidet være ferdigstilt og fundament, ringmur og søyler i 1. etasje støpt ferdig.
Grunnarbeid, fundamentering og sæyler er ferdigeTrodde du at søyler nær ekvator ville stå rett opp? Og ,- hvor er nedover her?
Jeg må nok innrømme faglig tilkortkommenhet; grunnforholdene er nok ikke som vi har lært; å bygge på fjell. Byggematerialer, teknikk og ikke minst kultur er så annerledes enn det vi er vant med. Her blir ofte kvalitet sammenlignet med vakker utside, mens vi i vår "jærske" tenkemåte er mer opptatte av nytten, og at bygget skal kunne stå i minst 50 år. Med Norsk Standard og Bygningslovens tekniske forskrift under armene, måtte jeg innse at her blir det maaange §§§§§ og diverse henvisninger til forskrifter. Bare 1. byggetrinn ville gitt meg et helårs studie.
Legger vi teorien til side og ser den praktiske gjennomføringen, har vi nordmenn noe å lære. F.eks det å binde jern. Dette er et tungt arbeid og med 33 varme grader og solsteik, er dette noe av det varmeste du kan arbeide med på byggeplassen. Jernet er tungt, stivt og ikke minst fryktelig varmt. Det skal skjæres, bøyes og bindes sammen. Her blir det gjort med en nøyaktighet vi i Norge gjerne bare ser ved større byggverk. Etter støping vil byggeleder påse at søylene blir vannet to ganger om dagen, og pakket inn i plast (for at støpen ikke skal tørke for fort).
Uten relasjoner kommer vi ikke langt i Thailand. Jeg har nok en vei å gå her med byggeleder. Tips for hobbyfotografer: Ta flere bilder. Når de tror du er ferdig kommer smilet.Det var i praksis lite å utsette på arbeidet som var gjort. For meg var det svært viktig å få en forståelse for "kvalitet", hva vi som "utlendinger" mener er det viktigste, og hva jeg spesielt vil kontrollere neste gang. For, - dette bygget er et enormt stort løft for misjonen. Det er ikke gitt at vi vil ha like store pengeoverføringer hit i årene framover. Det som bygges må derfor ha en kvalitet som vil kreve minimalt med vedlikehold og lang levetid.
I Imanuelhjemmet bor det nå 44 barn, av dem er 11 gutter. Til nå har guttene bodd i 3. etasje i det eksisterende internatet, mens jentene har bodd i 2. etasje. Rommene er fylte med køyesenger, og gir plass til 8 gutter på samme rom. Det har lenge vært behov for mer plass.
Samtidig har det nå kommet nye regler for internat i Thailand. Gutter og jenter kan ikke lenger bo i samme bygg. Foreløpig gjelder de nye reglene kun for offentlige institusjoner, men det er sannsynlig at reglene etterhvert også vil bli gjeldene for private.
Prost Subim gleder seg over korset i nybygget. jeg må forklare ham at dette er fundamentet i bygget, hvor skilleveggen mellom soverom og bad skal være.Det nye bygget vil gi 4 nye rom, med plass til 16 gutter + et rom til en voksen. I 2, etasje vil det bli en møtesal.
Samtidig med oppstart av nybygget, har det eksisterende internatet fått en lenge etterlengtet ansiktløft (foreløpig kun innvendig). Vi var så heldige å få ca 400 liter maling fra Jotun i Thailand. Så nå er Imanuelhjemmet igjen innbydende, lyst og rent.
