Nye skritt for familien Mydland

Landsbygda i Laos er ikke de eneste som går noen skritt. Vi står ovenfor det lengste skrittet så langt: å returnere hjem til Norge.

Vi har nå hatt 6 år i Asia, tapt hjertene våre,  slitt oss litt ut eller blitt dobbelt så gamle.... Det oppleves veldig forskjellig for oss alle 4. Men det  oppleves som et fryktelig langt skritt å skulle reise hjem til Norge. Vi gleder oss veldig til å komme hjem, samtidig som det er vondt å forlate både venner og oppgave her.

Mukdahan:

Vi har allerede sagt farvell til kirka og ve nner i Mukdahan, hvor vi bodde de tre første årene. Den lille skolen, Den Norske skolen i Mukdahan har satt spor og gitt venner for livet.

Astrid så behov og muligheter på landsbygda sammen med hennes lokale leder Adjan Sim

Laos:

I Laos har jeg hatt avskjedsmiddag med mine ledere og kollegaer.

 

Jeg hadde også ei avskjedsreise i Laos og mange av landsbyene vi har hatt arbeid i disse årene rundt om i landet. Den gjensidige kjærligheten er lett å kjenne. Selv om ikke jeg har vært den viktigste i noen av prosjektene, møter jeg en inderlighet som det er godt å ta med seg hjem.

Burma:

På privaten og fritida har vi også engasjert oss litt i to barnehjem i Burma. De har fått b  edre levekår, mer enn 40 unge damer har fått en yrkesopplæring, og 50-60 barn får leksehjelp hver dag.

Bangkok:

Vi hadde også en aslutning i den Lutherske Samrong kirke i Bangkok, hvor Astrid jobbet de to første årene i Bangkok, - og 40 av dem ble med hjem til oss på Norsk middag.

Bønnegrupper

Nå framover blir det farvell med bønnegrupper og den  internasjonale kirka vi har gått i.

Hundene våre

Så må vi si farvell til hundene, Bassen(svart Labrador) og Tassen (liten hvit puddel som tror han er størst). De har fått hørt mange fortroligheter fra jentene våre. Særlig Bassen er en god lytter. Tassen blir forere lei.

 

Sist blir det nok et farvell med de nærmeste NMS kollegaer (selv om vi formelt har sagt farvell allerede). Vi har ikke jobbet tett sammen, men kjenner på et nært felleskap og oppmuntring når vi møtes.

Hushjelp-familien

Aller aller sist og værst blir det å si farvell Boo og Khaek, Nong King og Nam Waan, vår kjære hushjelpfamile som for alltid vil tilhører den store Mydlandsfamilien.

Vi er en blanding av onkel og tante og besteforeldre for den nydeligste og mest sjarmerende lille 4 åringen.

Familien ble kristne etter 3 måneder her i Bangkok, og har det siste året hatt tre parallelle bibelopplæringer. De ønsker å reise tilbake til Mukdahan og starte et arbeid for barn som bor sammen med besteforeldrene sine på landsbygda.

Vi vil savne dem mer enn som hjelpere. Å ha en familie boende på baksiden av huset vårt i tre år, gjør at vi står hverandre nært, og har opplevd både gode og vonde ting sammen.

Avslutning og takk

Ingen ser tårene eller de rødsprengte øynene på en mail eller på et bilde tatt for en stund siden. Å si farvell er alltid en vond ting. Vi gleder oss for at vi har vært så heldige å få være her, at noen har trodd på oss, og faktisk gått sammen med oss, tross avstander.

Takk for all støtte og oppmuntring og ikke minst forbønn disse årene.

Beste hilsener fra

Adelin, Ida Marie, Astrid og Atle Roger (I Laos: Khamdii, i Burma:  Brother Rosjer, og i Thailand :Attee