Senior vollontør til Immanuelhjemmet i Pibun

Terje sammen med elever fra Immanuel hjemmet på vei til søndagsgudstjeneste i kirka.

Av Atle Roger:Den snart 70 år gamle pensjonerte læreren fra Karmøy tok imot utfordringen.

Det var for ca ett halvt år siden jeg traff ham tilfeldig i køen for å søke visum til Burma. Han skulle på en "Bike for Peace" tur dit, og jeg besøke mine kristne venner der.

Astrid tok  "Bike for Peace"-gjengen med seg rundt i de forskjellige prosjektene vi har i Bangkok, og foreslo for disse sterke pensjonistene muligheten for senior volontør. Vi har i lengre tid mottatt ungdommer som ønsker å bruke litt energi og tid på å hjelpe andre til et bedre liv. Dette er første gang vi motta en senior til Immanuel hjemmet i Pibun.

Vi er spente. Terje kan ikke språket og kjenner lite til kulturen. Men allerede første dag strålte lederen, Noi og sa hvor lettet hun var. Nå har vi endelig en til å bo i gutteinternatet. De kaller ham Påå Suksaan, som betyr gledens far, noe som passer godt på ansiktet som så lett får et godt smil.

Første oppdrag: å vekke guttene søndag morgen klokken 06.00. Noen av guttene var svært misfornøyd med så tidlig våkning, og mente de tidligere hadde fått lov til å sove til kl. 07.00. Før frokost skal det kostes og vaskes, blomstene skal vannes og noen av barna skal forberede frokost. Det går av seg selv (ser det ut for oss).

Terje, eller Påå Suksaan, skal være i Pibun en måned først og fremst som en bestefar i miljøet. Som tidligere matematikklærer ønsker han å hjelpe barna med lekser. Men må nok innse at språket blir en utfordring.  Påå skal også være litt vaktmester. Men får ikke lov til å gjøre alt selv, det ville jo bare hjulpet den ene måneden han er her). På lørdagene (og søndag ettermiddag, men ikke si det høyt til noen i Norge) skal han ta med seg noen av guttene og være en far som lærer opp sine gutter.