Gamle pc-er blir ny kunnskap på internatet i Pibun

Åpne documentet

Åpne documentet

Åpne documenet

Åpne documenet

Gud elsket hjertet mitt mer enn føttene mine

For English se here:

Noi skulle bare på utedoen da et stort palmetre falt. Den unge tenåringsjenta ble klemt under det tunge treet. Etterpå var beina ikke til å røre. Nå har hun allerede sittet halve livet i denne rullestolen. - Jeg studerer ansiktet for å finne drag av bitterhet, men det er ingen ting som minner om et tapt liv. Isteden forteller hun om misjonærene og kirka som for mange år siden hjalp henne videre.

"Hadde det ikke vært for denne ulykka, ville jeg og familien min ikke kjent til Gud". Jeg ser at dette er noe mer enn fraser. "Gud elsket hjertet mitt mer enn føttene mine".... fortsetter hun. Hun har funnet den største glede dette livet kan gi: å være Guds barn.



Før helga ble jeg spurt om å være med på en butikk for å kjøpe en symaskin til ei dame som var lam. Jeg viste ikke om jeg helt forstod alt som ble sagt på telefonen, men møtte opp på butikken til avtalt tid. Min venn hadde hørt at jeg hadde startet noen systuer i Burma, og tenkte at jeg var rette mann å rådføre seg med når det gjaldt symaskiner. Jeg prøvde å forklare at uten å kunne bruke beina ville det bli vanskelig å lære å sy. Men den nye tid er også kommet til symaskinene... "Automatic" sa damene i butikken.

Jeg ble satt ned på en stol, forran meg kom symaskinen... så var jeg i opplæring! "Det var Jossi Røyland som skulle vært her", tenkte jeg, og var fort mange år tilbake til sy timene i håndarbeidsalen på Hauge skole. De som var flinke med den hånddrevne symaskinen fikk etterhvert lov til å bruke symaskinene med gasspedal.

Min venn måtte gå, jeg fikk penger å kjøpe maskinen for, ja til og med ekstra penger for utstyr. - Og en lapp med telefonnummer til jenta jeg skulle levere maskinen til.

Damene var ikke ferdige med meg....Kursingen fortsatte, automatisk tre nålen, spolen, knappeprogram, og glidelås. Det går jo helt av seg selv..... så måtte jeg jo ha saks, ekstra nåler til både tynt og tykt stoff, mange spoler, tråsneller.

Det var ei både dyr og tung last jeg ballanserte mellom beina på knallerten hjem.

De kom og møtte meg på flyplassen i Ubon. En gammel kassebil lastet med ei dame i rullestol, to brødre, nevø og til og med den gamle mora. Dette var en stor dag! Vi avtalte opplæring etter helga, før jeg skulle reise tilbake.

Hvorfor i allverden er det alltid så mye undertråd og duss rundt spolen? Damene på butikken sa ingenting om det! Det er ikke like automatisk når du ikke har noen damer til å vise hvordan. Jeg mente det var slik..... Hvilket utstyr bruker vi til mykt stoff som strech? og disse glidelåsene er jo alltid vanskelig.

Noi var redd for at det skulle gå galt, ville nesten ikke ta i maskinen. Jeg sa at det er helt vanlig at nålene brekker. jeg har kjøpt ekstra sett. Nei, hun var ikke redd for det, men for fingrene. Med tap av to bein, er det vel forståelig at en blir noe forsiktig.

Jeg må bare innrømme at dette var å strekke kompetansenivået mitt vel langt. Misjonærer kan brukes til så mye, men gi meg heller sement eller hammer og spiker....

Jeg står i takknemlighetsgjeld til Jossi Røyland og Bjørg Midtbø, som tross støy og stønn, med tålmodighet lærte oss noe, som jeg nå 30 år senere skulle håpet satt bedre.

En utfordring til Gud: Hvorfor ikke heller sende ut dem som kan dette?

Senior vollontør til Immanuelhjemmet i Pibun

Terje sammen med elever fra Immanuel hjemmet på vei til søndagsgudstjeneste i kirka.

Av Atle Roger:Den snart 70 år gamle pensjonerte læreren fra Karmøy tok imot utfordringen.

Det var for ca ett halvt år siden jeg traff ham tilfeldig i køen for å søke visum til Burma. Han skulle på en "Bike for Peace" tur dit, og jeg besøke mine kristne venner der.

Astrid tok  "Bike for Peace"-gjengen med seg rundt i de forskjellige prosjektene vi har i Bangkok, og foreslo for disse sterke pensjonistene muligheten for senior volontør. Vi har i lengre tid mottatt ungdommer som ønsker å bruke litt energi og tid på å hjelpe andre til et bedre liv. Dette er første gang vi motta en senior til Immanuel hjemmet i Pibun.

Vi er spente. Terje kan ikke språket og kjenner lite til kulturen. Men allerede første dag strålte lederen, Noi og sa hvor lettet hun var. Nå har vi endelig en til å bo i gutteinternatet. De kaller ham Påå Suksaan, som betyr gledens far, noe som passer godt på ansiktet som så lett får et godt smil.

Første oppdrag: å vekke guttene søndag morgen klokken 06.00. Noen av guttene var svært misfornøyd med så tidlig våkning, og mente de tidligere hadde fått lov til å sove til kl. 07.00. Før frokost skal det kostes og vaskes, blomstene skal vannes og noen av barna skal forberede frokost. Det går av seg selv (ser det ut for oss).

Terje, eller Påå Suksaan, skal være i Pibun en måned først og fremst som en bestefar i miljøet. Som tidligere matematikklærer ønsker han å hjelpe barna med lekser. Men må nok innse at språket blir en utfordring.  Påå skal også være litt vaktmester. Men får ikke lov til å gjøre alt selv, det ville jo bare hjulpet den ene måneden han er her). På lørdagene (og søndag ettermiddag, men ikke si det høyt til noen i Norge) skal han ta med seg noen av guttene og være en far som lærer opp sine gutter.