Gamle pc-er blir ny kunnskap på internatet i Pibun

Åpne documentet

Åpne documentet

Åpne documenet

Åpne documenet

Nyhesbrev nr 1 2012

Åpne pdf-fil Nyhetsbrev nr 1 2012

Her er det mye å lese, både fra Thailand og Laos. Beklager at vi skriver så mye, men det er enda mer som skulle vært sagt..... Dette har vært et hektisk og intenst halvår, fult av opplevelser og utfordringer.

http://www.scribd.com/doc/94045107/Nyhetsbrev-01-2012#fullscreen

Gud elsket hjertet mitt mer enn føttene mine

For English se here:

Noi skulle bare på utedoen da et stort palmetre falt. Den unge tenåringsjenta ble klemt under det tunge treet. Etterpå var beina ikke til å røre. Nå har hun allerede sittet halve livet i denne rullestolen. - Jeg studerer ansiktet for å finne drag av bitterhet, men det er ingen ting som minner om et tapt liv. Isteden forteller hun om misjonærene og kirka som for mange år siden hjalp henne videre.

"Hadde det ikke vært for denne ulykka, ville jeg og familien min ikke kjent til Gud". Jeg ser at dette er noe mer enn fraser. "Gud elsket hjertet mitt mer enn føttene mine".... fortsetter hun. Hun har funnet den største glede dette livet kan gi: å være Guds barn.



Før helga ble jeg spurt om å være med på en butikk for å kjøpe en symaskin til ei dame som var lam. Jeg viste ikke om jeg helt forstod alt som ble sagt på telefonen, men møtte opp på butikken til avtalt tid. Min venn hadde hørt at jeg hadde startet noen systuer i Burma, og tenkte at jeg var rette mann å rådføre seg med når det gjaldt symaskiner. Jeg prøvde å forklare at uten å kunne bruke beina ville det bli vanskelig å lære å sy. Men den nye tid er også kommet til symaskinene... "Automatic" sa damene i butikken.

Jeg ble satt ned på en stol, forran meg kom symaskinen... så var jeg i opplæring! "Det var Jossi Røyland som skulle vært her", tenkte jeg, og var fort mange år tilbake til sy timene i håndarbeidsalen på Hauge skole. De som var flinke med den hånddrevne symaskinen fikk etterhvert lov til å bruke symaskinene med gasspedal.

Min venn måtte gå, jeg fikk penger å kjøpe maskinen for, ja til og med ekstra penger for utstyr. - Og en lapp med telefonnummer til jenta jeg skulle levere maskinen til.

Damene var ikke ferdige med meg....Kursingen fortsatte, automatisk tre nålen, spolen, knappeprogram, og glidelås. Det går jo helt av seg selv..... så måtte jeg jo ha saks, ekstra nåler til både tynt og tykt stoff, mange spoler, tråsneller.

Det var ei både dyr og tung last jeg ballanserte mellom beina på knallerten hjem.

De kom og møtte meg på flyplassen i Ubon. En gammel kassebil lastet med ei dame i rullestol, to brødre, nevø og til og med den gamle mora. Dette var en stor dag! Vi avtalte opplæring etter helga, før jeg skulle reise tilbake.

Hvorfor i allverden er det alltid så mye undertråd og duss rundt spolen? Damene på butikken sa ingenting om det! Det er ikke like automatisk når du ikke har noen damer til å vise hvordan. Jeg mente det var slik..... Hvilket utstyr bruker vi til mykt stoff som strech? og disse glidelåsene er jo alltid vanskelig.

Noi var redd for at det skulle gå galt, ville nesten ikke ta i maskinen. Jeg sa at det er helt vanlig at nålene brekker. jeg har kjøpt ekstra sett. Nei, hun var ikke redd for det, men for fingrene. Med tap av to bein, er det vel forståelig at en blir noe forsiktig.

Jeg må bare innrømme at dette var å strekke kompetansenivået mitt vel langt. Misjonærer kan brukes til så mye, men gi meg heller sement eller hammer og spiker....

Jeg står i takknemlighetsgjeld til Jossi Røyland og Bjørg Midtbø, som tross støy og stønn, med tålmodighet lærte oss noe, som jeg nå 30 år senere skulle håpet satt bedre.

En utfordring til Gud: Hvorfor ikke heller sende ut dem som kan dette?

Flom i Thailand

Vi hører stadig om flommer, - over hele verden. jeg sitter i Bangkok og hører om flommen i Bangkok. Ubegripelig, så nær, og allikevel så fjernt! Her er det ingen antydninger til at det skal komme flom, litt regn, det er alt. 
Astrid har vært på IMPULS, en ungdomsfestival i Mukdahan (der vi bodde før). De er to busser på hjul. Normalt tar reisa ca 9-10 timer. Hun ringte meg kl 22....00 i går kveld, og fortalte at de nok ble noe seine, Hadde kommet til nordsida av Bangkok (etter det jeg forstår ca 2 timers kjøring herfra normalt). Kl. 03.00 fikk jeg igjen kontakt med dem, de hadde da kjørt ca ei mil på de 5 timene. De var nesten tomme for bensin, og alle bensinstasjonene er tomme for bensin. Kl. 05.00 hadde de funnet en bensinstasjon, og stod der og ventet på at en tankbil skulle komme med ny bensin, men den stod sansynligvis også fast i trafikken.... Men der var det iallfall noe mat.

Nå snakket jeg igjen med henne, de hadde akkurat blitt vist til sides av politiet. Bilen fikk ikke lov til å kjøre lenger, strømmen var for stor, og vannet for høyt. Godt noen styrer her, tenker jeg..... Så får vi bare håpe at det finnes andre veier. Vi ville nok tenkt den tanken tidligere, men Thaiene kjører slik de alltid har gjort, slik det alltid har vært best. Nye tanker er skremmende. Og det er klart, det kan jo fort være mye vann andre steder også...
 
Jeg har bakt opp brød, hamstret melk, vi skal nok klare oss ei uke. Merkelige følelser dette her, uvirkelig. I Norge har vi alltid en omvei eller ei fjellside å rømme til, her er det bare endeløse risåkrer og bybebyggelse. Folk hamstreer byggematerialer og driver og murer opp forran ingangspartiene. Det er tomt for sandsekker sies det. Sementen få neppe særlig styrke før vanntrykket kommer. Får bare håpe det holder. Alle prøver å redde det de kan. Sitter med en følelse av at dette er hysteri. Men jeg har jo bare bodd her ett år, og har egentlig ikke peiling på hva som kan skje.

Astrid og de andre har nå vært på veien i 20 timr, 12 av disse nesten uten bevegelse. Dere som ber, be om at de kommer trygt fram hit og til alle hjemmene spredt rundt om i byen.
Be også for alle de som bor nær elva og kanalene, de er oftest de fattigste, og har ingen andre steder å rømme til.

Vi har to etasjer hos oss, har tenkt at vi kan invitere folk hit, men når flommen eventuelt kommer, kan heller ikke jeg komme meg rundt for å hjelpe folk i sikkerhet... Vi får bare se og be.
 
 
Vi planlegger for det værste og håper på det beste.

Det kan jo fort gå godt au....

 
  Å bygge barrikader er tungt, og hva kan de bedre nyttes til enn å kvile på?


Nå fikk jeg akkurat ny melding: de har fått fylt opp tanken, og funnet en ny vei......Halleluja, sa hun på slutten av sms-en, og det er kanskje riktig tidspunkt å bruke et slikt utrykk!