Bananer fra egen hage

Disse bananene er utrolig gode, må dere tro!

Rart å tenke på at det er like eksotisk og spesielt for Thaiene at vi har epletrær i hagen som det er for oss å ha bananer. Mye avhenger av hva vi er vant med.

Sommerferie på Immanuelhjemmet

Nylig var jeg i Phibun på internatet. Sommerferien hadde begynt, men mange av elevene var der fortsatt. Der traff jeg en av avgangselevene i år. Jeg spurte hva han tenkte å gjøre til neste år. Han sier han ønsker å søke på lærerstudiet og håper han kommer inn på lærerskolen. Han sier hanvet inntekten ikke er den beste, men tenker at det er et sikkert yrke.

Det var også tid for å ha en avskjedsmiddag for Hald-studentene. Internatet ville "liang", noe som betyr at de ville servere en middag. Dessverre kunne ikke Ingvild være der. Tradisjonell mat på stråmatter nede ved elva ga en god ramme for måltid og fellesskap.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for 4 flotte Hald-jenter som har bidratt til mye positivt i Thailand dette året!

Last ned dokumentet her: Nytt gutteinternat i Pibun

Imanuelhjemmet i Pibun, nord-øst Thailand Ferdig med første byggetrinn på det nye gutteinternatet. Av Atle Roger Mydland 22. november var styret for internatet samlet i Pibun. Jeg (og min far som var på besøk) kom med nattoget fra Bangkok til Ubon (ca 11 timer) og videre med privat taxi 45 min til Pibun for å "faglig" godkjenne 1. byggetrinn. Eksisterende internat ble bygget for ca 20 år siden. Det har en solid konstruksjon. 1. byggetrinn ble utført uten forsinkelser eller prisendringer. Selv om vi besiktiget arbeidet nå, når mye allerede var gjort, vil nok hovedkonklusjonen være at vi har vært heldige med firmaet og den daglige oppfølgingen. Nå skal grunnarbeidet være ferdigstilt og fundament, ringmur og søyler i 1. etasje støpt ferdig. Grunnarbeid, fundamentering og sæyler er ferdige Trodde du at søyler nær ekvator ville stå rett opp? Og ,- hvor er nedover her? Jeg må nok innrømme faglig tilkortkommenhet; grunnforholdene er nok ikke som vi har lært; å bygge på fjell. Byggematerialer, teknikk og ikke minst kultur er så annerledes enn det vi er vant med. Her blir ofte kvalitet sammenlignet med vakker utside, mens vi i vår "jærske" tenkemåte er mer opptatte av nytten, og at bygget skal kunne stå i minst 50 år. Med Norsk Standard og Bygningslovens tekniske forskrift under armene, måtte jeg innse at her blir det maaange §§§§§ og diverse henvisninger til forskrifter. Bare 1. byggetrinn ville gitt meg et helårs studie. Legger vi teorien til side og ser den praktiske gjennomføringen, har vi nordmenn noe å lære. F.eks det å binde jern. Dette er et tungt arbeid og med 33 varme grader og solsteik, er dette noe av det varmeste du kan arbeide med på byggeplassen. Jernet er tungt, stivt og ikke minst fryktelig varmt. Det skal skjæres, bøyes og bindes sammen. Her blir det gjort med en nøyaktighet vi i Norge gjerne bare ser ved større byggverk. Etter støping vil byggeleder påse at søylene blir vannet to ganger om dagen, og pakket inn i plast (for at støpen ikke skal tørke for fort). Uten relasjoner kommer vi ikke langt i Thailand. Jeg har nok en vei å gå her med byggeleder. Tips for hobbyfotografer: Ta flere bilder. Når de tror du er ferdig kommer smilet. Det var i praksis lite å utsette på arbeidet som var gjort. For meg var det svært viktig å få en forståelse for "kvalitet", hva vi som "utlendinger" mener er det viktigste, og hva jeg spesielt vil kontrollere neste gang. For, - dette bygget er et enormt stort løft for misjonen. Det er ikke gitt at vi vil ha like store pengeoverføringer hit i årene framover. Det som bygges må derfor ha en kvalitet som vil kreve minimalt med vedlikehold og lang levetid. I Imanuelhjemmet bor det nå 44 barn, av dem er 11 gutter. Til nå har guttene bodd i 3. etasje i det eksisterende internatet, mens jentene har bodd i 2. etasje. Rommene er fylte med køyesenger, og gir plass til 8 gutter på samme rom. Det har lenge vært behov for mer plass. Samtidig har det nå kommet nye regler for internat i Thailand. Gutter og jenter kan ikke lenger bo i samme bygg. Foreløpig gjelder de nye reglene kun for offentlige institusjoner, men det er sannsynlig at reglene etterhvert også vil bli gjeldene for private. Prost Subim gleder seg over korset i nybygget. jeg må forklare ham at dette er fundamentet i bygget, hvor skilleveggen mellom soverom og bad skal være. Det nye bygget vil gi 4 nye rom, med plass til 16 gutter + et rom til en voksen. I 2, etasje vil det bli en møtesal. Samtidig med oppstart av nybygget, har det eksisterende internatet fått en lenge etterlengtet ansiktløft (foreløpig kun innvendig). Vi var så heldige å få ca 400 liter maling fra Jotun i Thailand. Så nå er Imanuelhjemmet igjen innbydende, lyst og rent.

Guds godhet

En spesiell dag for adjan Onjan

Selv om de i Thailand alltid omtaler prester med adjan foran, velger jeg å skrive denne historien uten titler, for å gjøre historien enklere for nordmenn å følge. Selv blir jeg også friere og kan skrive mer fritt.

Onjan er prest i Phibun kirke og leder for diakoniavdelingen i kirka. På onsdag hadde vi møte i Aids support center og Onjan skulle delta for første gang.

Denne dagen hadde det skjedd noe helt fantastisk i livet til Onjan og han klarte nesten ikke snakke om annet.

Onjan husker at han var en gutt på rundt 8-10 år da den ca 10 år eldre broren reiste avsted for å jobbe. Onjan og broren hadde felles mor, men ulik far. Etter at han reiste, var det ikke noen som hørte fra ham. De ha forgjeves prøvd å finne ham eller dokumentasjon om hva som skjedde. Nå er det 40 år siden...

Onjan ble en kristen i 18-19-årsalderen. Han husker at en av de viktigste bønnene for ham i den tiden, var at han en gang skulle finne broren sin og få treffe ham igjen. Senere konkluderte familien med at han måtte være død. Ikke bare regnet de ham som død, men en minnesermoni har blitt holdt... Så skjer det noe som ingen hadde tenkt skulle skje:

På tirsdag fikk Onjan brev om at broren levde! Han sa det var sikkert og bekreftet.

Broren er nå over 60 år og det er mer enn 40 år siden de så hverandre sist. Den dagen vitnet Onjan om Guds trofasthet og godhet. Onjan ville gjerne dele sin historie. Historien er forhåpentligvis ikke over med dette. Onjan ventet på at broren skal kontakte ham. Så var telefonkontakten der. Onjan fikk snakket med broren han ikke hadde sett på 40 år. Så viser det seg at broren også har en familie og onjan har blitt onkel til flere og har også snakket med noen av disse. Nå prøver de å få til en tur hvor de kan møtes. Jeg gleder meg til å høre fortsettelsen. Mange ubesvarte spørsmål ligger på lur, men det som for Onjan var sterkest den dagen, var Guds godhet og at han ikke hadde glemt bønnen han hadde for mange år siden. Guds godhet! Guds trofasthet!

Hjemmebesøk

Hverdagen min i Aids support center i Bangkok er givende og jeg føler jeg er på rett plass. Det gir meg så mye å møte enkeltmennesker.

I går var jeg med thai-kollegaer og en misjonær fra Hong Kong, på hjemmebesøk hos en eldre dame som er HIV-smittet. Hun har fått sukkersyke og er blitt blind. Hun satt på verandaen og ventet på oss da vi kom. Hun måtte kjenne på hånden min og holdt den fast. Ville liksom ikke slippe. Plutselig snakket hun i vei på engelsk til meg. Hun hadde vært hushjelp i Singapore og snakket engelsk. Sa hun holdt på å glemme engelsken. På den måten fikk hun også sagt ting som hun ikke ville at slektnignene skulle høre. Privatliv er ikke alltid så enkelt å få i Thailand.

Damen vi besøkte er en kristen dame som har flyttet bort fra slummen i Bangkok for å bo hos slektninger på landet. Det som er vanskelig, er at de andre ikke er kristne og at hun ikke kan gå i noen menighet. Hun formelig strålte da vi kom og ville helst ikke at vi skulle gå igjen. Hun fortalte gledesstrålende om hvordan hun hørte gudstjeneste på radio. Hun hadde også en gang hørt på Jehovas vitne, men kjente fort at dette ikke var det samme som vår kirke. Hun savnet menigheten.

Her er 2-åringen som ble min lille venn i går

Slektningene ble samlet for å høre Guds ord. Det var forbønn og salvelse for svigerinnen som hadde store ryggplager. En 2- åring som bor hos bestemoren var på oppdagelsesferd rundt omkring (veska mi var særdeles spenennde!) og hun fikk hele tiden høre at hun var så rampete. Alt de sa om 2-åringen var negativt. Jeg syntes det var en herlig 2-åring som hadde sunn utforskertrang. Etter hvert fant hun seg godt tilrette i fanget mitt. Bestemoren spurte om jeg ville ha henne.... Kanskje ikke så alvorlig ment, men likevel ikke uvanlig å høre i Thailand. Jeg kjenner det stikker meg langt ned i hjerterota.

Jeg kjenner en ærefrykt og glede over å få jobbe sammen med thai medarbeidere som på en så frimodig og omsorgsfull måte formidler Guds ord på. Her er det ikke noe skille mellom diakoni og forkynnelse. Det går som hånd i hanske. Det passer meg utmerket!

Før vi gikk derfra tok den eldre dama vi besøkte hver og en av oss, holdt hendene våre og velsignet oss. Hun hadde en så inderlig kjærlighet at det varmet langt inni meg. Vi skulle jo på et vis være lys for henne, men det var like mye lys som kom til oss. Det var godt å kunne gi henne en skikkelig klem.

Hun håpet vi kom snart igjen. Jeg gleder meg til neste besøk!

Astrid

En stor dag i Laos

Team-tur til Laos IMI-kirken samlet i fjor inn en halv million kroner til drikkevannsprosjekt i Laos. Er ikke dette fantastisk, folkens?!! Nå er Atle Roger sammen med Steve Bruns, Magne Hersvig og Finn Kolnes fra IMI-kirken for å se hva IMI-pengene har fått betydd for enkeltmennesker og landsbyer. I tillegg til disse 3 fra IMI, er det med to andre brennende og flotte mennesker fra Norge: - Eli Sigvor Schie, nær venn av Astrid sin familie, og som til daglig jobber i NMS region Oslo/Borg - Kurt Johnny Haaland, venn og pastor i pinsemenigheten Betania som sammen med Sokndal kirke og IMI-kirken er vår utsendermenighet. Vi er krye og glade for å være en del av et større fellesskap og dra lasset sammen. Det betyr mye å få besøk fra Norge på denne måten. Jeg har snakket på telefonen med Atle de to siste dagene og de har det helt fantastisk i Laos. Turen blir avsluttet med gudstjeneste i Vientiane på søndag. Steve Bruns fra IMI-kirken i Stavanger har skrevet rykende ferskt om turen de er på i Laos: http://imikirken.no/no/forside-54/615/en-stor-dag-i-laos/ Oppdatering på familie og flytting kommer snart. Det går litt på to hjul i svingene nå, men jentene trives godt på skolen! Astrid

På plass i Bangkok

Ha det, Mukdahan! Ha det Sim og Phithanay! Godt kirka kunne ha noen planter vi hadde til overs. Banantrærne vi kjøpte da vi kom, hadde formert seg og ligger øverst på lasteplanet. Flytting til Bangkok For 3 uker siden og 2 dager kom vi til Bangkok med nattbussen. Det var en relativt trøtt, sliten og spent gjeng som ankom Moban Ladawan hvor huset vårt ligger. Vi måtte med skuffelse konstantere at ingenting av de forberedelsene huseieren hadde lovet skulle gjøres var blitt gjort; bortsett fra at kabeltv var på plass... Vi hadde ikke lyst til å pakke ut. Vi lurte på om det er mulig å bo her. Vi prøvde å svelge skuffelsen. Huseier kom og spaserte enkelt og greit sin vei med en gang vi snakket om det som måtte gjøres. Alt ble bagatellisert. Hushjelpen vår, mannen hennes og jenta deres på 1,5 år kom senere på kvelden. Han hadde sagt opp jobben for å flytte med oss. Heller ikke der de skulle bo, var noe forberedt. De våknet i tillegg klokken 4 på natten av at det lakk inn vann i begge rommene deres. Nå 3 uker etter, er problemet etter teorien fikset (de har tatt på mer sement på taket); i praksis lekker det fortsatt inn vann.

Ingenting var rengjort. Det var bare å brette opp armer og sette igang. Nå har vi vasket ned gulv, tak og vegger og vi har skrubbet og skrubbet på bad og kjøkken. Et enekelt tak har krevd minst 5-8 vaskevann. Derfor har de siste ukene vært utrolig slitsomme og krevende. Kjøkkenet var ødelagt etter vannlekkasje og var både råttent og muggent. Huseier ville likevel ikke gjøre noe med det. Etter mye krangling ble den verste delen av kjøkkeninnredningen fjernet. Da ble vi uten vann og vask på kjøkkenet i 12 dager til det nye kjøkkenet kom. Samtidig hadde vi alt fra 1-7 arbeidsfolk inn og ut hele tiden. Alt som ikke var blitt gjort før vi kom, skulle nå gjøres i etterkant. Vi vasket og de skitnet det til. Du så glad jeg var den dagen kjøkkenet kunne brukes skikkelig! Endelig kunne alle eskene tømmes.

En enkel liten kjøkkenhylle som sier noe om hvordan huset var da vi kom...

Nå har vi pakket ut de fleste tingene våre. Vi liker huset på mange måter, men er bekymret for inneklimaet og de problemene som har dukket opp underveis og som ikke blir tatt på alvor. Tiden vil vise hvor lenge vi blir boende. Huseier selv sa det så fint: "huset i seg selv har ingen verdi. Hvis jeg selger, vil det bare være interessant som tomt." Vi liker veldig godt nabolaget vårt her og synes det er fantastisk å bo så fredelig og fritt i en storby som Bangkok. Ungene nyter også friheten de har her som de ikke har hatt i Mukdahan. Her kan de sykle til parken på egenhånd eller til venner etter hvert som vi blir bedre kjent. Området er det største plusset med å bo her vi gjør! Sommerskole Jentene har nå gått på sommerskole for å få trening i engelsk i 3 uker. De har hatt varierte opplevelser og synes det er spennende med læringen og idrettsaktivitetene. Men det å flytte fra det som er trygt og godt har også en pris å betale. Ida Marie har fått en venninne som skal begynne på samme skolen som henne og som er like gammel. Adelin fikk pokal for å være "girl of the week" for best idrettsprestasjoner den første uken (de kårer en gutt og en jente blant 60 elever i ulik aldersgruppe). Ida Marie fikk utmerkelse fordi hun var flink på data. Sommerskolen skal vare en uke til før det vanlige skoleåret beg ynner 5. aug. Det er da det virkelige livet begynner! Vi tror sommerskolen har gitt jentene en kjempestart på engelsken og vi er imponert over hva de har lært! Setter pris på forbønn for skolestart i neste uke. Vennskap og trivsel er utrolig viktig. Besøk fra Mukdahan Fredag fikk vi besøk av Moonoy, Iow, Bi og hennes forlovede. De var da på vei til Norge. Koselig. I går hadde vi besøk av familien Heggernes og det var utrolig herlig å være sammen med gode venner som vi kjenner godt.

4 gode venner. Kjekt med besøk av Filip og Elias!

Nye arbeidsoppgaver for Astrid Det vil komme et lengre innlegg etter hvert om jobben min, men kort sagt skal jeg i tiden fremover jobbe i "Aids support center" som blir drevet av kirken sin diakoniavdeling. Noe av arbeidet handler om undervisning og forebygging, mens mye av jobbingen handler om å støtte mennesker som er HIV-smittet; både barn, voksne og tenåringer. Jeg synes det er utrolig spennende å få være med på et slikt arbeid og gleder meg til å komme mer inn i arbeidet. Godt er det også å bli ønsket så velkommen som jeg har blitt gjort. De er virkelig inkluderende! I tillegg vil jeg fortsatt følge opp Immanuelhjemmet i Phibun og vil reise der en gang i måneden.

Tilbake i Thailand og snart avskjed...

Nå er det svært lenge sien det har skjedd noe på denne bloggen, men her er vi: vel tilbake i Mukdahan etter nesten 2 måneder i Norge med både ferie og jobbing. Vi har besøkt flere kirker og bedehus i Norges land og setter stor pris på velkomsten og interessen vi har opplevd. Stikkord for opphold i Norge Kjølig og frisk luft (som er herlig for oss), men sol nesten hele tiden. God mat, påsketur i snøen med gode venner, Oslotur med sightseeing og besøk hos familie og venner, avslapping i Fyresdal hos Astrid sine foreldre, speidertur for jentene, 3 uker på Hauge skole for Ida Marie og Adelin. 17. mai-feiring, turer i skog og mark, konfirmasjon, begravelse, besøk i kirker og bedehus, fisketur, lekehyttebygging, lemming og tåting av lam, bursdagsferinger og mye annet rart.

Etter å ha prøvd og prøvd å redigere et bedre blogginnlegg, blir det slik det blir: hulter til bulter og uten tekst. Mange jeg ville tatt med bilder av, men internettet har ikke fungert skikkelig her og det virker dårlig med mange bilder i blogginnlegget. Derfor blir blogginnlegget slik eller så blir det ikke noe innlegg før på en stund.

Vi stoppet i Berlin en dag på veien hjem. Her er Adelin og Ida Marie foran slottet og under er vi på et minnesmerke for jødene som ble drept under andre verdenskrig.

En viktig avgjørelse

I sommer tok vi en viktig avgjørelse. Den ene er at vi i utgangspunktet har lyst til å være lenger i Thailand enn våre først planlagte 4 år. Alt før vi reiste fra Norge, var vi klar over at det var mulig vi måtte flytte til Bangkok etter hvert hvis vi skulle være lenger enn 4 år. Vi er på en måte ikke ferdig med Thailand og Laos og føler at det er nå det begynner....

Konklusjonen vår utifra dette var at vi ville flytte til Bangkok denne sommeren. Flyttingen har også vært ønsket av både NMS og kirke, så vi har bare møtt positiv støtte på avgjørelsen. Fantastisk tilrettelegging av Gud!

Jentene har kommet inn på en kristen internasjonal amerikansk skole. Det blir vanskelig med overgang til engelsk som innlæringsspråk og vi setter stor pris på forbønn for dette.

I bangkok så vi på mange hus. Vi ringte på et hus som var altfor dyrt, men vi vet jo ikke det før vi har prøvd.. Dama vi ringte til, viste seg å komme fra Mukdahan. Hun var kristen og drev et firma i eiendomsbransjen. Hvor mange kristne eiendomsmeglere finnes fra Mukdahan??? Dette var ikke tilfeldig. Hun sa at hun ville absolutt hjelpe oss å finne et hus i den prisklassen vi kunne ha. Dagen etterpå ble vi møtt av en eiendomsmegler som på forhånd hadde forberedt seg godt og ringt til huseiere på forhånd. Det huset vi likte aller best lå for høyt i pris. Megleren sa huseieren ikke var villig til å gå ned.

Vi så på mange hus, men likte fortsatt det ene huset best og det som var rart var at vi alle likte dette huset best. Ikke fordi det var de fineste, men fordi det virket så praktisk og greit og beliggenheten var så fin. Vi bestemte oss for å sammen som familie folde hendene og be Gud om å gjøre det slik at huseier kunne gå ned i pris på dette huset slik at vi kunne bo der. Vi var da slitne og oppgitte og ante ikke hvilket hus vi skulle velge hvis dette ikke gikk.

Megleren sendte huseieren et skriftlig tilbud og huseier sa ja!!! I dag ble kontrakten signert og de skal til og med renovere kjøkkenet! Vi er kjempeglade!

Så mange bønnesvar på kort tid ga oss stor frimodighet og vi ba om at hushjelp m familie ville være med oss. Hun sa ja på flekken og trengte ikke noe omtenkningstid og heller ikke mannen! Er ikke dette bra, så vet ikke jeg!

Nå fortsetter vi å be om gode naboer og barn i gata for jentene. Vi vet at dere er mange som har bedt med oss og vi vil takke masse for dette. Vi trenger fortsatt forbønn for den overgangen som ligger foran og setter pris på det.

Astrid

Besøke fanger i fengsel og politiarresten

På onsdag var jeg igjen på besøk i fengselet. Denne gangen var jeg med styrere fra barnehager på Hundvåg som var her på tur. De skulle intervjue fengselsledelsen om forholdet til fanger som har barn og barnas rettigheter. Jeg var med og tolket. Det var et kjempeflott besøk! Kjente jeg ble så glad av å være der og det er et privilegium å få lov til å sitte på gulvet i fengselet og spise lunsj sammen med fangene. Denne dagen var den siste dagen til flere av fangene. En gruppe kristne Vietnamesere hadde blitt arrestert samtidig og vi har lenge hatt 24 vietnamesere i fengselet. Neste dag skulle 9 vietnamesere slippes ut..., dvs ikke helt ut... I sine orginale pass, hadde disse vietnameserne fått et forfalsket stempel. Det stempelet har kostet dem 14 måneder i fengsel. I dag var Atle Roger, Sim og jeg og besøkte de frigitte fangene på politistasjonen. Det var strålende smil som møtte oss da de så at vi kom på besøk. De 6 jentene satt på en celle med gitter. På andre siden av gangen satt de 3 mennene. På gulvet var det sement. De hadde stråmatter, pledd og en slags dyne å ligge på. Do og dusj var i samme rommet bak en vegg. På en snor hang det klær til tørk. Guttene syntes det var bedre her. De fikk mer fred. Maten vi hadde med måtte vi sende gjennom gitteret. "Det er ikke som i fengselet" sa Sim og med det mente hun at vi har større frihet med fangene der enn vi har har. Men de hadde fått mobilene tilbake og friheten var snart i sikte. De må likevel regne med flere uker i arresten før pass og utreisepapirer er i orden. Kanskje blir de sittende her i over 2 uker. Vi stikker nok innom igjen snart og nå har vi stående invitasjon til å besøke våre kristne brødre og søstre i Vietnam. Mange kommer fra samme området og de sier at hjemme samles de i kirken hver kveld.....

Juleferie og besøk i herrefengselet for første gang!

Familietreff i Phuket

24. desember kom siste puljen av Atle Roger sin familie som aktet å feire jul i Thailand dette året. En herlig uke sammen og her er hele gjengen:

Besøk i herrefengselet for første gang!

16. desember var det dåp i fengselet. 24 mennesker ble døpt.

I dag var kirken invitert til å besøke herrefengselet i Mukdahan for første gang. Der er det over 600 fanger.

Før vi gikk inn i fengselet, var vi innom kontoret til den øverste lederen i fengselet. Kirkene hadde med en liten nyttårshilsen og ønsket å be for lederen. Det var ganske spesielt å stå der i halvsirkel rundt lederen i det buddhistiske fengselet og be for ledren.

Baptistkirken i byen deltok sammen med vår kirke. Det var sang, film om skapelsen, syndefallet, Noa og Jesu fødsel. Det var Isaan-musikk og dans.

Baptistene hadde også med seg en litt eldre mann fra en annen by som stod for selv forkynnelsen. Han var et fyrverkeri av et menneske med en inderlig herlig utstråling. Han hadde hele salens oppmerksomhet da han talte og latteren satt løst hos de som hørte på. Det var likevel et stort alvor over forkynnelsen, men han brukte humor og vekslet mellom isaan (lokalt språk som ligner på Laotisk) og thai.

Han snakket om at han ikke kom med den kristne religionen. Han kom ikke med noen ny religion, men med Gud som vil bo i hjertene våre med sin ånd og som vil hjelpe oss og gi oss lyst til å gjøre det som er godt. Ånden vil gi oss kjærlighet til konene, barna og andre rundt oss.

Da invitasjonen til å invitere Jesus inn i hjertet kom til fangene, sa forkynneren at det var bare de som virkelig ville dette som skulle rekke opp hånden. Jeg tok et bilde da:

Mannen som forkynte tørket tårene da han så alle som rekte opp hendene. Sim ba en frelsesbønn med dem. De vet enda lite om Jesus, men jeg tror mange opplevde noe i dag. De nye spirene må få vann jevnlig og gjødsel for å vokse. Vi er invitert tilbake til herrefengselet på besøk igjen. Hvis du ber, så vær snill å være med å be for disse som rakte opp hånden i dag. Be også for kirken som får et større og større ansvar ettersom flokken vokser. Litt rart var det å se bak meg på buddhistiske særmerker og så får vi lov til å være her og fortelle om Jesus... Vaktene sitter blant oss og hører etter. Jeg la spesielt merke til en vakt i dag som så ut til å være svært rørt. Når Gud rører med hjertene til mennesker, rører han av og til så dypt at det kan sees på utsiden. Jeg håper det var det jeg så!

Astrid