17. mai feiring i Thailand

Se video fra 17. mai feiringen i Bangkok

17. mai i Thailand

Vi våknet uten salutt og horneorkester i det fjerne. Sola klarte allerede fra tidlig i dag tidlig å gjøre dette til en alle tiders is-dag. Spiser frokost og kler oss (veneter med slips og fine kjoler til etterpå.... for varmen gjør alt fuktig. Så da er det best å vente lengst mulig før en kler seg i fint og skynder seg ut i en avkjølt bil.

Alle Norske og venner av Norge var invitert til Ambasaden i Bangkok. Det er normalt en times kjøring innover i byen til ambasaden, men i dag tok det bare litt over en halvtime. Vi var ute i god tid, og fant parkering like i nærheten. Ambasaden var pyntet i rødt, hvit og blått, og med det irrgrønne gresset og trærne i amabasadehagen minnet dette mye om våren i Norge. Festkledde folk og horneorkester, gå i tog (forundrede tilskuere), taler, sang og leker for barna (tautrekking for de voksne). – Og så var det is, brus og pølser så mye vi orket, for ikke å snakke om norske laksesnitter.

Gøy, utrolig å høre så mange norske lyder og dialekter. Nå savner vi Norge, frisk luft, gjerne noe regn som kjøler ansiktet, vennene våre og ikke minst besteforeldrenes gode hender og fang.

Hauabesøk

Av Atle Roger:

Me he Haua-besøg.

Sikkart någen heima så lure på kossen de går med Landnmark-damene på tur. De he det heilt fint, ser det ud for meg. Eg e heima me ongan, damene ude å flyge....

Fysta vego reiste di te Laos og Isaan.

Di traff venna i Laos, va i byen der me budde i tri år; Mukdahan, reiste te landsbygdo me "Betania syndagskulegutten" å te slutt te Pibun, heimen for ca 40 onga frå landsbygdo. Der va di eu på heimabesøg.

Eg ska kje skriva for møje, det får dei så he våre me sjøl gjør. men akkurat nå e di så opptatte av shopping at ingen får ti te å informera sine kjere heima.....

Regne me at Astrid komme te å fylla ud detta innlegget ittekvert, så fyll me....

Eg bare legge me någen fine bilda, så får me tru at de kjeme meir itte kvert.

Utrulig koselig med besøg av någen så e så interesserte i å sjå alt, loppebed eller lus.... di vil ha alt!!! Men pizza e nok enno favoritten, forstår eg.

Bananer fra egen hage

Disse bananene er utrolig gode, må dere tro!

Rart å tenke på at det er like eksotisk og spesielt for Thaiene at vi har epletrær i hagen som det er for oss å ha bananer. Mye avhenger av hva vi er vant med.

Sommerferie på Immanuelhjemmet

Nylig var jeg i Phibun på internatet. Sommerferien hadde begynt, men mange av elevene var der fortsatt. Der traff jeg en av avgangselevene i år. Jeg spurte hva han tenkte å gjøre til neste år. Han sier han ønsker å søke på lærerstudiet og håper han kommer inn på lærerskolen. Han sier hanvet inntekten ikke er den beste, men tenker at det er et sikkert yrke.

Det var også tid for å ha en avskjedsmiddag for Hald-studentene. Internatet ville "liang", noe som betyr at de ville servere en middag. Dessverre kunne ikke Ingvild være der. Tradisjonell mat på stråmatter nede ved elva ga en god ramme for måltid og fellesskap.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for 4 flotte Hald-jenter som har bidratt til mye positivt i Thailand dette året!

Last ned dokumentet her: Nytt gutteinternat i Pibun

Imanuelhjemmet i Pibun, nord-øst Thailand Ferdig med første byggetrinn på det nye gutteinternatet. Av Atle Roger Mydland 22. november var styret for internatet samlet i Pibun. Jeg (og min far som var på besøk) kom med nattoget fra Bangkok til Ubon (ca 11 timer) og videre med privat taxi 45 min til Pibun for å "faglig" godkjenne 1. byggetrinn. Eksisterende internat ble bygget for ca 20 år siden. Det har en solid konstruksjon. 1. byggetrinn ble utført uten forsinkelser eller prisendringer. Selv om vi besiktiget arbeidet nå, når mye allerede var gjort, vil nok hovedkonklusjonen være at vi har vært heldige med firmaet og den daglige oppfølgingen. Nå skal grunnarbeidet være ferdigstilt og fundament, ringmur og søyler i 1. etasje støpt ferdig. Grunnarbeid, fundamentering og sæyler er ferdige Trodde du at søyler nær ekvator ville stå rett opp? Og ,- hvor er nedover her? Jeg må nok innrømme faglig tilkortkommenhet; grunnforholdene er nok ikke som vi har lært; å bygge på fjell. Byggematerialer, teknikk og ikke minst kultur er så annerledes enn det vi er vant med. Her blir ofte kvalitet sammenlignet med vakker utside, mens vi i vår "jærske" tenkemåte er mer opptatte av nytten, og at bygget skal kunne stå i minst 50 år. Med Norsk Standard og Bygningslovens tekniske forskrift under armene, måtte jeg innse at her blir det maaange §§§§§ og diverse henvisninger til forskrifter. Bare 1. byggetrinn ville gitt meg et helårs studie. Legger vi teorien til side og ser den praktiske gjennomføringen, har vi nordmenn noe å lære. F.eks det å binde jern. Dette er et tungt arbeid og med 33 varme grader og solsteik, er dette noe av det varmeste du kan arbeide med på byggeplassen. Jernet er tungt, stivt og ikke minst fryktelig varmt. Det skal skjæres, bøyes og bindes sammen. Her blir det gjort med en nøyaktighet vi i Norge gjerne bare ser ved større byggverk. Etter støping vil byggeleder påse at søylene blir vannet to ganger om dagen, og pakket inn i plast (for at støpen ikke skal tørke for fort). Uten relasjoner kommer vi ikke langt i Thailand. Jeg har nok en vei å gå her med byggeleder. Tips for hobbyfotografer: Ta flere bilder. Når de tror du er ferdig kommer smilet. Det var i praksis lite å utsette på arbeidet som var gjort. For meg var det svært viktig å få en forståelse for "kvalitet", hva vi som "utlendinger" mener er det viktigste, og hva jeg spesielt vil kontrollere neste gang. For, - dette bygget er et enormt stort løft for misjonen. Det er ikke gitt at vi vil ha like store pengeoverføringer hit i årene framover. Det som bygges må derfor ha en kvalitet som vil kreve minimalt med vedlikehold og lang levetid. I Imanuelhjemmet bor det nå 44 barn, av dem er 11 gutter. Til nå har guttene bodd i 3. etasje i det eksisterende internatet, mens jentene har bodd i 2. etasje. Rommene er fylte med køyesenger, og gir plass til 8 gutter på samme rom. Det har lenge vært behov for mer plass. Samtidig har det nå kommet nye regler for internat i Thailand. Gutter og jenter kan ikke lenger bo i samme bygg. Foreløpig gjelder de nye reglene kun for offentlige institusjoner, men det er sannsynlig at reglene etterhvert også vil bli gjeldene for private. Prost Subim gleder seg over korset i nybygget. jeg må forklare ham at dette er fundamentet i bygget, hvor skilleveggen mellom soverom og bad skal være. Det nye bygget vil gi 4 nye rom, med plass til 16 gutter + et rom til en voksen. I 2, etasje vil det bli en møtesal. Samtidig med oppstart av nybygget, har det eksisterende internatet fått en lenge etterlengtet ansiktløft (foreløpig kun innvendig). Vi var så heldige å få ca 400 liter maling fra Jotun i Thailand. Så nå er Imanuelhjemmet igjen innbydende, lyst og rent.

Guds godhet

En spesiell dag for adjan Onjan

Selv om de i Thailand alltid omtaler prester med adjan foran, velger jeg å skrive denne historien uten titler, for å gjøre historien enklere for nordmenn å følge. Selv blir jeg også friere og kan skrive mer fritt.

Onjan er prest i Phibun kirke og leder for diakoniavdelingen i kirka. På onsdag hadde vi møte i Aids support center og Onjan skulle delta for første gang.

Denne dagen hadde det skjedd noe helt fantastisk i livet til Onjan og han klarte nesten ikke snakke om annet.

Onjan husker at han var en gutt på rundt 8-10 år da den ca 10 år eldre broren reiste avsted for å jobbe. Onjan og broren hadde felles mor, men ulik far. Etter at han reiste, var det ikke noen som hørte fra ham. De ha forgjeves prøvd å finne ham eller dokumentasjon om hva som skjedde. Nå er det 40 år siden...

Onjan ble en kristen i 18-19-årsalderen. Han husker at en av de viktigste bønnene for ham i den tiden, var at han en gang skulle finne broren sin og få treffe ham igjen. Senere konkluderte familien med at han måtte være død. Ikke bare regnet de ham som død, men en minnesermoni har blitt holdt... Så skjer det noe som ingen hadde tenkt skulle skje:

På tirsdag fikk Onjan brev om at broren levde! Han sa det var sikkert og bekreftet.

Broren er nå over 60 år og det er mer enn 40 år siden de så hverandre sist. Den dagen vitnet Onjan om Guds trofasthet og godhet. Onjan ville gjerne dele sin historie. Historien er forhåpentligvis ikke over med dette. Onjan ventet på at broren skal kontakte ham. Så var telefonkontakten der. Onjan fikk snakket med broren han ikke hadde sett på 40 år. Så viser det seg at broren også har en familie og onjan har blitt onkel til flere og har også snakket med noen av disse. Nå prøver de å få til en tur hvor de kan møtes. Jeg gleder meg til å høre fortsettelsen. Mange ubesvarte spørsmål ligger på lur, men det som for Onjan var sterkest den dagen, var Guds godhet og at han ikke hadde glemt bønnen han hadde for mange år siden. Guds godhet! Guds trofasthet!

Hjemmebesøk

Hverdagen min i Aids support center i Bangkok er givende og jeg føler jeg er på rett plass. Det gir meg så mye å møte enkeltmennesker.

I går var jeg med thai-kollegaer og en misjonær fra Hong Kong, på hjemmebesøk hos en eldre dame som er HIV-smittet. Hun har fått sukkersyke og er blitt blind. Hun satt på verandaen og ventet på oss da vi kom. Hun måtte kjenne på hånden min og holdt den fast. Ville liksom ikke slippe. Plutselig snakket hun i vei på engelsk til meg. Hun hadde vært hushjelp i Singapore og snakket engelsk. Sa hun holdt på å glemme engelsken. På den måten fikk hun også sagt ting som hun ikke ville at slektnignene skulle høre. Privatliv er ikke alltid så enkelt å få i Thailand.

Damen vi besøkte er en kristen dame som har flyttet bort fra slummen i Bangkok for å bo hos slektninger på landet. Det som er vanskelig, er at de andre ikke er kristne og at hun ikke kan gå i noen menighet. Hun formelig strålte da vi kom og ville helst ikke at vi skulle gå igjen. Hun fortalte gledesstrålende om hvordan hun hørte gudstjeneste på radio. Hun hadde også en gang hørt på Jehovas vitne, men kjente fort at dette ikke var det samme som vår kirke. Hun savnet menigheten.

Her er 2-åringen som ble min lille venn i går

Slektningene ble samlet for å høre Guds ord. Det var forbønn og salvelse for svigerinnen som hadde store ryggplager. En 2- åring som bor hos bestemoren var på oppdagelsesferd rundt omkring (veska mi var særdeles spenennde!) og hun fikk hele tiden høre at hun var så rampete. Alt de sa om 2-åringen var negativt. Jeg syntes det var en herlig 2-åring som hadde sunn utforskertrang. Etter hvert fant hun seg godt tilrette i fanget mitt. Bestemoren spurte om jeg ville ha henne.... Kanskje ikke så alvorlig ment, men likevel ikke uvanlig å høre i Thailand. Jeg kjenner det stikker meg langt ned i hjerterota.

Jeg kjenner en ærefrykt og glede over å få jobbe sammen med thai medarbeidere som på en så frimodig og omsorgsfull måte formidler Guds ord på. Her er det ikke noe skille mellom diakoni og forkynnelse. Det går som hånd i hanske. Det passer meg utmerket!

Før vi gikk derfra tok den eldre dama vi besøkte hver og en av oss, holdt hendene våre og velsignet oss. Hun hadde en så inderlig kjærlighet at det varmet langt inni meg. Vi skulle jo på et vis være lys for henne, men det var like mye lys som kom til oss. Det var godt å kunne gi henne en skikkelig klem.

Hun håpet vi kom snart igjen. Jeg gleder meg til neste besøk!

Astrid

En stor dag i Laos

Team-tur til Laos IMI-kirken samlet i fjor inn en halv million kroner til drikkevannsprosjekt i Laos. Er ikke dette fantastisk, folkens?!! Nå er Atle Roger sammen med Steve Bruns, Magne Hersvig og Finn Kolnes fra IMI-kirken for å se hva IMI-pengene har fått betydd for enkeltmennesker og landsbyer. I tillegg til disse 3 fra IMI, er det med to andre brennende og flotte mennesker fra Norge: - Eli Sigvor Schie, nær venn av Astrid sin familie, og som til daglig jobber i NMS region Oslo/Borg - Kurt Johnny Haaland, venn og pastor i pinsemenigheten Betania som sammen med Sokndal kirke og IMI-kirken er vår utsendermenighet. Vi er krye og glade for å være en del av et større fellesskap og dra lasset sammen. Det betyr mye å få besøk fra Norge på denne måten. Jeg har snakket på telefonen med Atle de to siste dagene og de har det helt fantastisk i Laos. Turen blir avsluttet med gudstjeneste i Vientiane på søndag. Steve Bruns fra IMI-kirken i Stavanger har skrevet rykende ferskt om turen de er på i Laos: http://imikirken.no/no/forside-54/615/en-stor-dag-i-laos/ Oppdatering på familie og flytting kommer snart. Det går litt på to hjul i svingene nå, men jentene trives godt på skolen! Astrid

På plass i Bangkok

Ha det, Mukdahan! Ha det Sim og Phithanay! Godt kirka kunne ha noen planter vi hadde til overs. Banantrærne vi kjøpte da vi kom, hadde formert seg og ligger øverst på lasteplanet. Flytting til Bangkok For 3 uker siden og 2 dager kom vi til Bangkok med nattbussen. Det var en relativt trøtt, sliten og spent gjeng som ankom Moban Ladawan hvor huset vårt ligger. Vi måtte med skuffelse konstantere at ingenting av de forberedelsene huseieren hadde lovet skulle gjøres var blitt gjort; bortsett fra at kabeltv var på plass... Vi hadde ikke lyst til å pakke ut. Vi lurte på om det er mulig å bo her. Vi prøvde å svelge skuffelsen. Huseier kom og spaserte enkelt og greit sin vei med en gang vi snakket om det som måtte gjøres. Alt ble bagatellisert. Hushjelpen vår, mannen hennes og jenta deres på 1,5 år kom senere på kvelden. Han hadde sagt opp jobben for å flytte med oss. Heller ikke der de skulle bo, var noe forberedt. De våknet i tillegg klokken 4 på natten av at det lakk inn vann i begge rommene deres. Nå 3 uker etter, er problemet etter teorien fikset (de har tatt på mer sement på taket); i praksis lekker det fortsatt inn vann.

Ingenting var rengjort. Det var bare å brette opp armer og sette igang. Nå har vi vasket ned gulv, tak og vegger og vi har skrubbet og skrubbet på bad og kjøkken. Et enekelt tak har krevd minst 5-8 vaskevann. Derfor har de siste ukene vært utrolig slitsomme og krevende. Kjøkkenet var ødelagt etter vannlekkasje og var både råttent og muggent. Huseier ville likevel ikke gjøre noe med det. Etter mye krangling ble den verste delen av kjøkkeninnredningen fjernet. Da ble vi uten vann og vask på kjøkkenet i 12 dager til det nye kjøkkenet kom. Samtidig hadde vi alt fra 1-7 arbeidsfolk inn og ut hele tiden. Alt som ikke var blitt gjort før vi kom, skulle nå gjøres i etterkant. Vi vasket og de skitnet det til. Du så glad jeg var den dagen kjøkkenet kunne brukes skikkelig! Endelig kunne alle eskene tømmes.

En enkel liten kjøkkenhylle som sier noe om hvordan huset var da vi kom...

Nå har vi pakket ut de fleste tingene våre. Vi liker huset på mange måter, men er bekymret for inneklimaet og de problemene som har dukket opp underveis og som ikke blir tatt på alvor. Tiden vil vise hvor lenge vi blir boende. Huseier selv sa det så fint: "huset i seg selv har ingen verdi. Hvis jeg selger, vil det bare være interessant som tomt." Vi liker veldig godt nabolaget vårt her og synes det er fantastisk å bo så fredelig og fritt i en storby som Bangkok. Ungene nyter også friheten de har her som de ikke har hatt i Mukdahan. Her kan de sykle til parken på egenhånd eller til venner etter hvert som vi blir bedre kjent. Området er det største plusset med å bo her vi gjør! Sommerskole Jentene har nå gått på sommerskole for å få trening i engelsk i 3 uker. De har hatt varierte opplevelser og synes det er spennende med læringen og idrettsaktivitetene. Men det å flytte fra det som er trygt og godt har også en pris å betale. Ida Marie har fått en venninne som skal begynne på samme skolen som henne og som er like gammel. Adelin fikk pokal for å være "girl of the week" for best idrettsprestasjoner den første uken (de kårer en gutt og en jente blant 60 elever i ulik aldersgruppe). Ida Marie fikk utmerkelse fordi hun var flink på data. Sommerskolen skal vare en uke til før det vanlige skoleåret beg ynner 5. aug. Det er da det virkelige livet begynner! Vi tror sommerskolen har gitt jentene en kjempestart på engelsken og vi er imponert over hva de har lært! Setter pris på forbønn for skolestart i neste uke. Vennskap og trivsel er utrolig viktig. Besøk fra Mukdahan Fredag fikk vi besøk av Moonoy, Iow, Bi og hennes forlovede. De var da på vei til Norge. Koselig. I går hadde vi besøk av familien Heggernes og det var utrolig herlig å være sammen med gode venner som vi kjenner godt.

4 gode venner. Kjekt med besøk av Filip og Elias!

Nye arbeidsoppgaver for Astrid Det vil komme et lengre innlegg etter hvert om jobben min, men kort sagt skal jeg i tiden fremover jobbe i "Aids support center" som blir drevet av kirken sin diakoniavdeling. Noe av arbeidet handler om undervisning og forebygging, mens mye av jobbingen handler om å støtte mennesker som er HIV-smittet; både barn, voksne og tenåringer. Jeg synes det er utrolig spennende å få være med på et slikt arbeid og gleder meg til å komme mer inn i arbeidet. Godt er det også å bli ønsket så velkommen som jeg har blitt gjort. De er virkelig inkluderende! I tillegg vil jeg fortsatt følge opp Immanuelhjemmet i Phibun og vil reise der en gang i måneden.