Nye skritt for familien Mydland

Landsbygda i Laos er ikke de eneste som går noen skritt. Vi står ovenfor det lengste skrittet så langt: å returnere hjem til Norge.

Vi har nå hatt 6 år i Asia, tapt hjertene våre,  slitt oss litt ut eller blitt dobbelt så gamle.... Det oppleves veldig forskjellig for oss alle 4. Men det  oppleves som et fryktelig langt skritt å skulle reise hjem til Norge. Vi gleder oss veldig til å komme hjem, samtidig som det er vondt å forlate både venner og oppgave her.

Mukdahan:

Vi har allerede sagt farvell til kirka og ve nner i Mukdahan, hvor vi bodde de tre første årene. Den lille skolen, Den Norske skolen i Mukdahan har satt spor og gitt venner for livet.

Astrid så behov og muligheter på landsbygda sammen med hennes lokale leder Adjan Sim

Laos:

I Laos har jeg hatt avskjedsmiddag med mine ledere og kollegaer.

 

Jeg hadde også ei avskjedsreise i Laos og mange av landsbyene vi har hatt arbeid i disse årene rundt om i landet. Den gjensidige kjærligheten er lett å kjenne. Selv om ikke jeg har vært den viktigste i noen av prosjektene, møter jeg en inderlighet som det er godt å ta med seg hjem.

Burma:

På privaten og fritida har vi også engasjert oss litt i to barnehjem i Burma. De har fått b  edre levekår, mer enn 40 unge damer har fått en yrkesopplæring, og 50-60 barn får leksehjelp hver dag.

Bangkok:

Vi hadde også en aslutning i den Lutherske Samrong kirke i Bangkok, hvor Astrid jobbet de to første årene i Bangkok, - og 40 av dem ble med hjem til oss på Norsk middag.

Bønnegrupper

Nå framover blir det farvell med bønnegrupper og den  internasjonale kirka vi har gått i.

Hundene våre

Så må vi si farvell til hundene, Bassen(svart Labrador) og Tassen (liten hvit puddel som tror han er størst). De har fått hørt mange fortroligheter fra jentene våre. Særlig Bassen er en god lytter. Tassen blir forere lei.

 

Sist blir det nok et farvell med de nærmeste NMS kollegaer (selv om vi formelt har sagt farvell allerede). Vi har ikke jobbet tett sammen, men kjenner på et nært felleskap og oppmuntring når vi møtes.

Hushjelp-familien

Aller aller sist og værst blir det å si farvell Boo og Khaek, Nong King og Nam Waan, vår kjære hushjelpfamile som for alltid vil tilhører den store Mydlandsfamilien.

Vi er en blanding av onkel og tante og besteforeldre for den nydeligste og mest sjarmerende lille 4 åringen.

Familien ble kristne etter 3 måneder her i Bangkok, og har det siste året hatt tre parallelle bibelopplæringer. De ønsker å reise tilbake til Mukdahan og starte et arbeid for barn som bor sammen med besteforeldrene sine på landsbygda.

Vi vil savne dem mer enn som hjelpere. Å ha en familie boende på baksiden av huset vårt i tre år, gjør at vi står hverandre nært, og har opplevd både gode og vonde ting sammen.

Avslutning og takk

Ingen ser tårene eller de rødsprengte øynene på en mail eller på et bilde tatt for en stund siden. Å si farvell er alltid en vond ting. Vi gleder oss for at vi har vært så heldige å få være her, at noen har trodd på oss, og faktisk gått sammen med oss, tross avstander.

Takk for all støtte og oppmuntring og ikke minst forbønn disse årene.

Beste hilsener fra

Adelin, Ida Marie, Astrid og Atle Roger (I Laos: Khamdii, i Burma:  Brother Rosjer, og i Thailand :Attee

Allehelgensdag

Livet i Thailand har ikke alltid vært enkelt. Den protestantiske gravplassen i Bangkok viser mange sjebner. Minnesten over en minibuss med misjonærer hvor alle omkom. 3 damer var gravide. Tenk å miste to barn før de er to år... I går var vi sammen med andre skandinavere til historisk samling og gudstjeneste i et fredelig kapell like ved elven.

Gamle pc-er blir ny kunnskap på internatet i Pibun

Åpne documentet

Åpne documentet

Åpne documenet

Åpne documenet

Nyhesbrev nr 1 2012

Åpne pdf-fil Nyhetsbrev nr 1 2012

Her er det mye å lese, både fra Thailand og Laos. Beklager at vi skriver så mye, men det er enda mer som skulle vært sagt..... Dette har vært et hektisk og intenst halvår, fult av opplevelser og utfordringer.

http://www.scribd.com/doc/94045107/Nyhetsbrev-01-2012#fullscreen

Gud elsket hjertet mitt mer enn føttene mine

For English se here:

Noi skulle bare på utedoen da et stort palmetre falt. Den unge tenåringsjenta ble klemt under det tunge treet. Etterpå var beina ikke til å røre. Nå har hun allerede sittet halve livet i denne rullestolen. - Jeg studerer ansiktet for å finne drag av bitterhet, men det er ingen ting som minner om et tapt liv. Isteden forteller hun om misjonærene og kirka som for mange år siden hjalp henne videre.

"Hadde det ikke vært for denne ulykka, ville jeg og familien min ikke kjent til Gud". Jeg ser at dette er noe mer enn fraser. "Gud elsket hjertet mitt mer enn føttene mine".... fortsetter hun. Hun har funnet den største glede dette livet kan gi: å være Guds barn.



Før helga ble jeg spurt om å være med på en butikk for å kjøpe en symaskin til ei dame som var lam. Jeg viste ikke om jeg helt forstod alt som ble sagt på telefonen, men møtte opp på butikken til avtalt tid. Min venn hadde hørt at jeg hadde startet noen systuer i Burma, og tenkte at jeg var rette mann å rådføre seg med når det gjaldt symaskiner. Jeg prøvde å forklare at uten å kunne bruke beina ville det bli vanskelig å lære å sy. Men den nye tid er også kommet til symaskinene... "Automatic" sa damene i butikken.

Jeg ble satt ned på en stol, forran meg kom symaskinen... så var jeg i opplæring! "Det var Jossi Røyland som skulle vært her", tenkte jeg, og var fort mange år tilbake til sy timene i håndarbeidsalen på Hauge skole. De som var flinke med den hånddrevne symaskinen fikk etterhvert lov til å bruke symaskinene med gasspedal.

Min venn måtte gå, jeg fikk penger å kjøpe maskinen for, ja til og med ekstra penger for utstyr. - Og en lapp med telefonnummer til jenta jeg skulle levere maskinen til.

Damene var ikke ferdige med meg....Kursingen fortsatte, automatisk tre nålen, spolen, knappeprogram, og glidelås. Det går jo helt av seg selv..... så måtte jeg jo ha saks, ekstra nåler til både tynt og tykt stoff, mange spoler, tråsneller.

Det var ei både dyr og tung last jeg ballanserte mellom beina på knallerten hjem.

De kom og møtte meg på flyplassen i Ubon. En gammel kassebil lastet med ei dame i rullestol, to brødre, nevø og til og med den gamle mora. Dette var en stor dag! Vi avtalte opplæring etter helga, før jeg skulle reise tilbake.

Hvorfor i allverden er det alltid så mye undertråd og duss rundt spolen? Damene på butikken sa ingenting om det! Det er ikke like automatisk når du ikke har noen damer til å vise hvordan. Jeg mente det var slik..... Hvilket utstyr bruker vi til mykt stoff som strech? og disse glidelåsene er jo alltid vanskelig.

Noi var redd for at det skulle gå galt, ville nesten ikke ta i maskinen. Jeg sa at det er helt vanlig at nålene brekker. jeg har kjøpt ekstra sett. Nei, hun var ikke redd for det, men for fingrene. Med tap av to bein, er det vel forståelig at en blir noe forsiktig.

Jeg må bare innrømme at dette var å strekke kompetansenivået mitt vel langt. Misjonærer kan brukes til så mye, men gi meg heller sement eller hammer og spiker....

Jeg står i takknemlighetsgjeld til Jossi Røyland og Bjørg Midtbø, som tross støy og stønn, med tålmodighet lærte oss noe, som jeg nå 30 år senere skulle håpet satt bedre.

En utfordring til Gud: Hvorfor ikke heller sende ut dem som kan dette?

Happy Valentine

Av Atle Roger:
Vi har besøk av en flott gjeng fra Acta Bibelskole  (IMI kirken i Norge).

 De sju ungdommene har vært med Astrid på forskjellige aktiviteter og arbeid ut fra Samrong menighet. I dag er det Valentine, en stor feiring for alle som har noen å være glad i. Vi besøkte et guttefengsel her i området for å gi litt oppmuntring og glede.


Bibeldansen



En Valentin-plastikk rose og noe smågodt til hver, men også sang, dans og drama.  Guttene storlo da Gabriel ikke fikk med seg alle dansetrinnene. Kanskje det var noe som ga gjenklang i egne opplevelser? Ikke alle er perfekte, og iallfall ikke her....



Alle onde krefter arbeider mot at Henriette skal forenes med Faderen



Henriette er fri om har Guds beskyttelse

 Adjan Johan forklarte dramastykket, at dette handlet om menneskene som var skapt i Guds bilde, rent og fritt, til å nyte skaperverket. Så ofte mister vi blikket for det skapte og ser på penger eller mulighet for penger, synden virker så forlokkende, og egenforakten vokser..... Gud som vår far blir skjøvet til side, og vi ser ikke lenger frihetens mulighet. Igjen og igjen roper Han, og vil ha oss tilbake, en forsiktig og vennlig røst, som så lett forsvinner i all støyen.... Verden og omgivelsene vil med all makt forsøke å holde oss borte fra å bli igjenforent med Faderen, og å bli satt fri. Til sist ser vi faderens beskyttende armer som får alle andre krefter til å falle som døde til jorden. Hun, Henriette, er FRI !!!!

Dramastykket gikk inn, de innsatte og deres påpassere var tydelig grepet. Kanskje ga det et håp, at det er en mulighet , at det kanskje finnes En som vil ta imot dem.



Norge (blått) mot Thailand (orange)



En av de innsatte ungdommene fortalte etterpå at han var ferdig med dommen, at han egentlig var fri. Men begge foreldrene var i fengsel. han hadde ingen å gå til. Dette var det eneste han hadde. Så nå fikk han være her på overtid....


Vi går ut til vår frihet



Senior vollontør til Immanuelhjemmet i Pibun

Terje sammen med elever fra Immanuel hjemmet på vei til søndagsgudstjeneste i kirka.

Av Atle Roger:Den snart 70 år gamle pensjonerte læreren fra Karmøy tok imot utfordringen.

Det var for ca ett halvt år siden jeg traff ham tilfeldig i køen for å søke visum til Burma. Han skulle på en "Bike for Peace" tur dit, og jeg besøke mine kristne venner der.

Astrid tok  "Bike for Peace"-gjengen med seg rundt i de forskjellige prosjektene vi har i Bangkok, og foreslo for disse sterke pensjonistene muligheten for senior volontør. Vi har i lengre tid mottatt ungdommer som ønsker å bruke litt energi og tid på å hjelpe andre til et bedre liv. Dette er første gang vi motta en senior til Immanuel hjemmet i Pibun.

Vi er spente. Terje kan ikke språket og kjenner lite til kulturen. Men allerede første dag strålte lederen, Noi og sa hvor lettet hun var. Nå har vi endelig en til å bo i gutteinternatet. De kaller ham Påå Suksaan, som betyr gledens far, noe som passer godt på ansiktet som så lett får et godt smil.

Første oppdrag: å vekke guttene søndag morgen klokken 06.00. Noen av guttene var svært misfornøyd med så tidlig våkning, og mente de tidligere hadde fått lov til å sove til kl. 07.00. Før frokost skal det kostes og vaskes, blomstene skal vannes og noen av barna skal forberede frokost. Det går av seg selv (ser det ut for oss).

Terje, eller Påå Suksaan, skal være i Pibun en måned først og fremst som en bestefar i miljøet. Som tidligere matematikklærer ønsker han å hjelpe barna med lekser. Men må nok innse at språket blir en utfordring.  Påå skal også være litt vaktmester. Men får ikke lov til å gjøre alt selv, det ville jo bare hjulpet den ene måneden han er her). På lørdagene (og søndag ettermiddag, men ikke si det høyt til noen i Norge) skal han ta med seg noen av guttene og være en far som lærer opp sine gutter.

Godt nyttår!

Jul og nyttår

 

I år reiste vi på juleferie med en gang barna fikk fri. Vi tok noen dager på stranda og vendte tilbake for å være hjemme i selve jula. Vi ventet nemlig besøk av mor og far (Atle Rogersine foreldre), Ole Martin, Dary og lille Lilly Nathalie på 3 mnd (Atle Roger sin lillebror med kone og barn som er misjonærer i Kambodsja). Det harvært koselig å være sammen i jul og nyttår!

Vi har også fått tid til julefeiring i Samrong kirke og har hatt 2 menigheter og en ungdomsgruppe på caroling hjemme, julegrøt med Hald-studenter, julekonsert på skolen til jentene, selskap for naboene i landsbyen vår, besøk av svigerinne Dary sin familie fra Kambodsja og mye, mye, mer uten at det har virket for travelt... Denne julen ble herlig!

I går var vi på Bayoke og spiste middag i 81. etasje. Her er vi på toppen i 83.

Nytt år og nye muligheter

Det har vel blitt klart at vi reiser ikke hjem til Norge i 2012 heller hvis ikke noe uventet skjer. Vi tenker foreløbig frem til 2013 til endt skoleår, så får vi se derfra.

Jentene trives på den kristne skolen de går på og akkurat nå oppleves det givende og godt å være i Thailand for oss voksne. 

Astrid går ved nyttårs-skiftet inn i nye arbeidsoppgaver og beholder noen gamle. Hun vil fortsatt være rådgiver/støtteperson for Immanuelhjemmet i Phibun hvor hun nå har jobbet over 2 1/2 år. Det innebærer reising til internatet i Nord-øst en gang i måneden. 

Nye arbeidsoppgaver

Nytt er imidlertid at hun istedenfor å jobbe i et AIDS-prosjekt, nå skal jobbe sammen med pastoren i en lokal kirke ikke så langt fra der vi bor. Det er spennende å jobbe i en kirke sammen med mennesker som ønsker å bety noe for lokal-samfunnet.  I tillegg er Astrid blitt bedt om å ta over som rådgiver for diakoniavdelingen i kirka og hun gleder seg til å være med på dette! Setter stor pris på forbønn!

Atle Roger fortsetter å reise til Laos. Spesielt spennende er det at Dalane Videregående Skole har engasjert seg i prosjektet og vil nå støtte arbeidet gjennom Operasjon Dagsverk i 3 år fremover. Vi gleder oss over samarbeidet med Dalane Videregående!

Vi fortsetter også å ha kontakt privat med pastorer i Burma og vi merker at det også engasjerer oss. Det er godt å se at Gud virker i alle landene i Asia på ulike måter!

Be spesielt for smilets land (Thailand) hvor bare 0,7% kjenner Jesus!

Astrid

Hjelpeaksjonen er igang!

Den Evangelisk Lutherske kirke i Thailand jobber nå med å forberede og dele ut mat, drikkevann og medisiner til mennesker som er rammet av flommen i Bangkok.

Prester både fra Bangkok og Nord-øst Thaiand, frivillige medarbeidere, ansatte i diakoniavdelingen, misjonærer og Hald-studenter har  jobbet side om side de siste dagene for å pakke og dele ut mat til de som trenger det mest.

Jeg har hatt både misjonærkollega Kine Kahnstrøm og thai kollega på tråden i dag og formidler litt videre til dere hva som skjer. Dagene er lange og slitsomme for de som er med og hjelper, så det er vanskelig å få tid til å skrive ned inntrykk.

Ris

Kirka knyttet til ELCT sitt hovedkontor har vært pakkeplass

 I går reiste det ut en stor gjeng med frivillige både fra Bangkok og Nord-øst Thailand for å dele ut mat til immigranter som oppholder seg i Thailand. Kontakten og behovet ble formidlet gjennom en lokal kirke. Vannet var høyt og de frivillige måtte vasse i vann som var blandet med kloakk. Vannet var stillestående og hadde lite strøm. Derfor gikk det an å gå. Bildene under taler for seg.

I dag har det vært en gjeng og delt ut mat til slummen i Onut. Dette er en plass jeg kjenner godt. Denne familien bor rett ved en stor elv og har har hatt flom i lang tid allerede. Huset har bare jordgulv. Denne familien kjenner kirka gjennom vårt diakonale arbeid. Her har vi stipendelever, støtter med  melkepulver og jeg har vært på besøk her mange ganger. Familien er helt uten inntektskilde pr i dag utenom bestmoren sine 500 baht (100 kr) i måneden som er pensjon. De familiene som bor her ble utrolig glade for hjelp i dag, sier Kine Gahnstrøm som var med og delte ut.

Jeg  lurer på hvordan det nå går med alle hønene familien har hatt...

I går kom det også vann inn der de frivillige holder på å pakke (der ELCT og NMS sitt hovedkontor ligger, på folkemunne soi 50). Vannet var ca 50 cm opp og det var sterk strøm og vanskelig å gå, forteller Kine Gahnstrøm. Vannet forsvant igjen og i formiddag var området igjen tørt igjen.

Bilder: Kine Gahnstrøm
Tekst: Astrid V. Mydland

Mens vi venter på flommen

I Mukdahan

Når dette skrives, er Astrid og jentene i Mukdahan. Atle Roger er i Laos med en NMSU gruppe og har det helt topp. Tirsdags kveld ble det bestemt at vi alle skulle kjøre en av NMS sine biler og komme oss ut av Bangkok og til et sikrere sted å være. 

Vi utrustet huset mot flom som best vi kunne. Vinduer og dører  ble tapet igjen. Verdifulle ting ble båret opp i andre etasje. Sofaen ble stablet oppå bordet på det høyeste nivået i stua vår. Mat ble fjernet fra hyller som var langt nede. Tørrmat ble flyttet opp i andre etasje. Alt utenfor huset ble flyttet inn. Motorsykkel står nå i stua på det høyeste nivået.

Onsdags morgen kl. 6.40 kjørte vi ut av Bangkok. Vi var ikke alene på veien...Mange reiser ut av byen disse dager. Med i bilen hadde vi hundene våre, Bassen og Tassen, hushjelpa vår og datteren på 3 år og en del nødproviant. Jeg tok ingen sjanser denne gangen.

Vi var i Mukdahan ca 18.30 og kjørte Atle Roger rett til brua som går til Laos. Han skulle rett på natt-buss til Vientiane. Hundene skulle plasseres hos familien Hauge som er nye misjonærer her til vi hadde funnet en mer permanent løsning for dem (takk for hjelpen!). Klokka var 22 da jeg kunne parkere foran Kari sitt hus. Kari har vært lærer for jentene og har tilbudt oss husrom.

Nå er hundene plassert på en kennel som tar godt vare på dem. Der blir de muligens værende en stund, for ingen vet hvor lenge dette kan vare... Vi lurer også på hvor lenge vi må være i "eksil".

 Refleksjoner over de siste ukene i Bankgok

Det har vært en merkelig situasjon i Bangkok de siste ukene. Hele tiden har vi fått høre om flommen som skal komme. Jeg har også sett hva flommen kan gjøre på veien hjem fra IMPULS. Da havnet vi midt oppi kaoset med trafikk-kork, bensinmangel, hamstring som fører til til tomme hyller og etter hvert stengte butikker. Jeg har kjent lukten av kloakk-vannet som er helt forferdelig og som nå fyller husene til folk.

Frydefull hopping på trampoline i regnet i skumringen

Så har vi da vært i vår vanlige hverdag og ventet. Skolene har blitt stengt og aktiviteter avlyst. Noen ønsker å fortsette med aktiviteter som vanlig. Noen ønsker å avlyse. Masse veiing frem og tilbake, for ingen vet jo når flommen kan komme. Dette har vart i flere uker nå. Det har vært godt å være sammen på samme plass uansett hvor vi har vært. 

Her er alle i aksjon og iveren er stor

Den Evangelisk Lutherske Kirke i Thailand (ELCT) har ønsket å hjelpe flom-ofre og for akkurat en uke siden, var jeg med på et møte på kirka sitt hovedkontor hvor vi prøvde å bestemme hvordan vi best kunne jobbe for å hjelpe. Det var viktig å få ned på papiret hvordan vi ønsket å hjelpe.

I Norge ventet NMS sitt landsstyre på søknad fra ELCT. Det var et godt teamwork for å få det hele ferdig og avsted i tide. Kjekt å jobbe sammen med thai kollegaer og Finske misjonærer på denne måten. Det var også da stor glede da vi hørte at NMS startet en innsamling med en eneste gang og en sms-aksjon som fort ga kjappe resultater.

Her murer de butikken inne for å unngå flom. Etterpå må de hakke den bort....

På skøyter i nærområdet

 Vi skulle egentlig vært på ferie. Vi skulle egentlig vært i Kambodsja. Jentene skulle ha vært på overnattinger hos venner. De skulle ha gjort så mye gøy som ikke ble noe av... Derfor bestemte vi oss for å gjøre noe vi ikke gjør hver dag: gå på skøyter! Vi har nemlig en flott ishall ikke så langt fra der vi bor. En skikkelig ishockey-bane. Kjempegøy atspredelse for store og små!

På veien hjem fra Immigrasjonskontoret på tirsdag

Vi var utrolig spente da vi skulle på visum-kontoret på tirsdag. Det var utrolig viktig å få visum i orden før Atle skulle til Laos dagen etter. Frykten vår var at kontoret var stenkt pga flom. Det var problemer der uken før. Visum og alt gikk fint. Bildet over var på veien hjem igjen.... Vi takket Gud for at vi fikk det i tide og alt gikk fint!

 Vær snill å husk på alle de flom-rammed i bønn! Mange har det helt forferdelig nå.  Flere av de jeg jobber med har blitt rammet av flommen. Jeg skal prøve å formidle historier etter hvert.

Astrid